Trompeteren Didrik Ingvaldsen har i mer enn 30 år vært en institusjon i det kreative jazzmiljøet i Stavanger. Og like lenge har han hatt sitt band, Pocket6 Corner gående. I forbindelse med deres nye innspilling, «Spanish Carrot», hadde de selvsagt forberedt en releaseturné i Spania. Men på grunn av koronapandemien måtte turneen avlyses. Og det hadde nok vært positivt for salget av platen på turneen med nettopp den tittelen de hadde valgt på platen, selv om jeg ikke føler at musikken har spesifikt så mye med Spania å gjøre.

Men det spiller ingen rolle. Et godt markedsføringstrekk var det, som dessverre falt i fisk, på grunn av noen «basselusker» fra Kina (eller hvor det nå egentlig kommer fra).

Vi får 13 låter, alle komponert av Ingvaldsen. Og med seg i bandet har han saksofonisten Glenn Brun Henriksen, gitaristen Aleksander Grønstad og trommeslageren Ståle Birkeland, en besetning som har vært permanent for bandet en lang stund, men med Grønstade som temmelig nytt medlem.

Navnet Pocket Corner kommer fra en komposisjon av gitaristen Freddie Green, med tekst av Donald E. Wolf, som først dukket opp på platen «April in Paris» med Count Basie Big Band, og senere, i vokalversjon, gjort av Manhattan Transfer, hvor teksten var skrevet av Jon Hendricks, og i 1976 gjorde trompeteren Harry James en versjon av låta på innspillingen «The King James Version».

Men jeg tror ikke Ingvaldsen og hans gjeng fritt gående musikere er inspirert hverken av Count Basie eller Harry James i den musikken de framfører. Her tror jeg vi må legge skylden, eller gi æren til, en rekke rockeband i den hardere sjangeren, pluss improvisasjonsmentor nummer en i Stavanger, Frode Gjerstad. For det er tydelig at både Ingvaldsen og Brun Henriksen har lært mye av Gjerstad i måten å «angripe» musikken på, samtidig som jeg har en mistanke om at gitarist Grønstad har mange heavy rock-plater stående i samlingen hjemme. Og vossingen Birkeland er i stand til å hamle opp både med Gjerstads ideer og den hardere rockemusikken, og er virkelig med på å løfte denne musikken.

Og fra starten med «Granada» og til de avrunder med den perfekte tittelen for de tider vi nå lever i, «Corona Boralis», er dette musikk som oser av energi og utadvendt spill, som fascinerer. Begge blåserne er energiske og har mye av Gjerstads måte å angripe musikken på i seg, men de holder seg adskillig mer i skinnet og følger mye mer melodiføringer og det rytmiske, enn det mentoren gjør på de fleste platene han medvirker på. Det fører til at det dette bandet serverer av musikk får en egenart, og blir ingen kopi av noe annet jeg kan huske å ha hørt de senere årene.

Men det lurer en følelse av Gjerstads store band, Circulatione Totale Orchestra, som markerte seg sterkt med sin egen versjon å tolke en slags Ornette Coleman-musikk på, slik Coleman gjorde det med sitt band Prime Time-band.

Jeg synes det fungerer fint med gitaren, som i flere av temaene nesten låter som en tuba, og får meg til å tenke på Henry Threadgills band fra 90-tallet (i periuoden etter den utsøkte AIR-trioen), og Brun Henriksens saksofonspill, særlig når han spiller altsaksofon, kan på mange måter sammenlignes litt med både Threadgill og Coleman.

I tillegg er Ingvaldsens trompetspill hele veien kreativt og fint. Han har gode solistiske ideer, og når han befinner seg i det høyere registeret, synes jeg han både er original og spennende.

Grønstad fungerer fint, både som «tubavikar» og rockealibi i sammenhengen. Men han er mer enn det. Han er med på å fargelegge musikken på en spennende måte, og avleverer noen skikkelig tøffe rockesolier, der det kreves at det «sparkes» fra. Og bak holder Birkeland den fullstendige oversikten, både med å følge de andre musikerne, og å «pushe» de andre framover.

«Spanish Carrot» er, som du kanskje har forstått, en strålende plate sett fra mitt ståsted. Musikken er åpen og fri, og fungerer godt enten man liker det helt frie, eller det mer organiserte. Anbefales!

Jan Granlie

Didrik Ingvaldsen (tp), Glenn Brun Henriksen (s), Aleksander Grønstad (g), Ståle Birkeland (dr)