Pulse Trio er en internasjonal trio som blir ledet av trommeslageren og komponisten Pauls Pokratnicks. Med seg på denne innspillingen har han pianisten og keyboardisten Fabian Kallerdahl (fra MusicMusicMusic) og bassisten Olli Rantala, som blant annet spiller med Kari Ikonen Trio, alle med tilhold i Göteborg. I tillegg har de invitert med vokalisten Jenny Soovik aka Paperwing på en låter på sin debutplate «The End Is The Beginning».
Pauls Pokratnicks kommer opprinnelig fra Riga i Latvia, men har valgt å bosette seg i Göteborg etter å ha studert i Nederland, og alle tre har fått seg velkjente navn for sin musisering i byen og regionen den senere tiden.
«The End Is The Beginning» er, ifølge presseskrivet, basert på Pokratnicks’ utvikling som mann, musiker, komponist og trommeslager, som utforsker den verden vi lever i gjennom lidelse og lykke, gjennom atskillelsen fra den han elsker og det nye, ukjente.
De ni komposisjonene på albumet er en kronologisk historie om hvordan et individ, presset i kne, prøver og strever med å komme seg på beina igjen. Hvordan han lærer å kjenne grensene for sine evner og potensialet i livet. På en eller annen måte er slutten akkurat som en ny begynnelse.
Nå er det etter hvert blitt relativt lett å kjenne igjen slike nordiske pianotrioer, men jeg synes denne skiller seg litt fra de fleste andre med mer «klassisk» tilnærming til musikken, særlig i starten i låten «Dream», hvor Kallerdahl fører an med fint pianospill. Og når introen er over, og vi er over i «Reality», en overgang som går sømløst, er vi inne i en mer baltisk tradisjon, hvor avstanden til den mer rytmiske, litt rocka jazzen, hvor Kallerdahl også henter fram litt synth. En vokal kommer smygende inn som tale i bakgrunnen, uten at jeg klarer å få med meg hva som sies. Men det er, slik jeg oppfatter det, litt unødvendig og litt forstyrrende for den fine triomusikken.
Og herfra og inn, synes jeg vi får en variert og fin pianotrioplate, hvor Kallerdahl er den førende musikeren, men med utmerket assistanse fra de to andre i trioen. Innimellom, som i tredjesporet «Tears On The Forest», beveger de seg relativt tett på den musikken Jan Johansson sto for, nemlig jazzversjoner av folkemusikken. For dette er en låt som kunne vært hentet direkte ut fra den svenske folkesjela, før vi får med synth i «Bunker».
Og det er her jeg synes svakheten dukker opp på denne innspillingen. I stedet for å lage en plate med fin pianotriomusikk, så skal de absolutt ha med en re4lativt unødvendig synth, som i stedet for å gjøre musikken helhetlig, er med på å trekke den ut i et litt kjedelig landskap, selv om jeg ser hvorfor de har puttet inn synthen i starten på «Bunker». Men allikevel synes jeg de tre musikerne er såpass dyktige og spennende på hvert sitt instrument, at synthbruken føles unaturlig og unødvendig.
I tillegg synes jeg trommelyden blir litt for skarp innimellom. Og, for meg, hadde jeg følt meg mer bekvem med en mer standard, gog, gammel, Blue Note- eller ECM-lyd på trioen. Dette merker man spesielt i den ellers så fine «Song From The Past», som er en fin og avslappende komposisjon, hvor jeg forstyrres litt av trommelyden. For her er både bass-soloen og pianospillet nydelig.
«Bo(drum)» er en rytmisk fin låt, som høres veldig baltisk ut, og kunne vært en folkemelodi derfra, og her kan jeg også godta det sparsommelige synthspillet som fungerer fint. Her får også kapellmesteren presentere seg med en fin trommesolo i en slags B-del, som «svever» fint gjennom landskapet, før vi får «From Zero To Hero», som er en relativt åpen og fin låt, og tittelsporet «The End Is The Beginning», som er en nydelig ballade, hvor alle legger seg litt «bakpå», og vi er igjen i Jan Johanssons musikalske landskap. En låt som kunne gått inn i Georg Riedels flotte komponistskap.
Så avslutter de med «P To V» hvor vokalisten Paperwing (Jenny Soovik) får være med. Denne låten er en slags forlengelse av tittelsporet, og vanligvis er jeg litt skeptisk til situasjoner hvor det kommer inn en gjest på siste låta, for at man skal gjøre noe annet. Men her fungerer det utmerket. Soovik har en fin og «mild» stemme som passer godt inn sammen med Kallerdahls nydelige pianospill.
Dette er blitt en svært variabel plate, som i sine beste stunder er strålende, mens i andre, særlig der hvor Kallerdahl putter på synth, havner musikken veldig fort inn i den deen av den baltiske jazzen som føles litt utdatert. Men å avslutte med «Paperwing» som solist er strålende. Og før det er det mye vakker pianotriomusikk vi får servert.
Jan Granlie
Fabian Kallerdahl (p, keys), Olli Rantala (b, v), Pauls Pokratnicks (dr, v), Jenny Soovik (v), Maja Molander (v)
