Den danske vokalisten og live electronic-utøveren Randi Pontoppidan, har de senere årene markert seg sterkt, både på plate med soloalbumet «Rooms» (anmeldt HER), på duo med den amerikanske bassisten Greg Cohen på platen «Space Geode» (anmeldt HER), og med Silence Trio sammen med pianisten Jacob Davidsen og vokalisten Sissel Vera Pettersen (deres plate, «2» er anmeldt HER), og på konserter i flere spennende sammenhenger, rundt om i København. Hun tråler også Norge en gang i året med skolekonserter sammen med Sissel Vera Pettersen, og hun er nylig blitt fast medlem av vokalensemblet IKI.
Christian Rønn er en dansk musiker som i hovedsak befinner seg innenfor den elektroniske musikken, og sammen har de laget et spennende album, basert på spontanitet mellom stemme og elektronikk.
Vi får åtte «strekk», hvor de to utfordrer hverandre med stemme og instrumenter. Og det er i stor grad live elektronikken som dominerer, ved siden av Pontoppidans særegne og eksperimentelle stemme.
Musikken befinner seg et sted mellom det moderne klassiske og den frie improvisasjonen som innimellom kan bevege seg inntil jazzuttrykket.
Kanskje det mest spennende ved disse to musikerne er, at de går i studio med så blanke ark som overhodet mulig. Så starter de ett sted og ser hvor de ender. Det er dette som er den riktige frie improvisasjonen. De refererer aldri til det de har gjort tidligere, noe som gjør at musikken blir ny hver gang man hører den. Pontoppidan har tidligere fortalt at det er viktig for henne å tømme hodet for alle tanker og ideer før hun går i studio, noe som er en stor utfordring når man har knapp studiotid til rådighet, og at det må føles som et enormt press å uttrykke seg på denne måten kunstnerisk.
Men jeg synes de to klarer å skape spennende og utfordrende musikk på denne måten. Den befinner seg, selvsagt, i nærheten av hva vi fikk fra Pontoppidan på hennes soloinnspilling, «Rooms», og inneholder kanskje færre rene jazzreferanser enn på duoplaten med Cohen. Men uansett hvilken «bås» du velger å plassere musikken vi får servert på «Head¨Space» i, går den utvilsomt inn i kategorien «spennende, kreativ og utfordrende». Vi får mye fri improvisasjon, samtidig som vi også får en litt sakral og kirkelig følelse av å lytte til det de to gjør.
Jeg har lyttet og lyttet til platen en del ganger nå. Og for hver gang dukker det opp nye, spennende elementer, som er med på å gjøre den musikalske opplevelsen bedre og bedre. Og hvis man trenger å rense opp i øverste etasje, så skal man putte på denne platen, sette volumet på 11, og la seg «ta» av denne spennende musikken.
Jan Granlie
Randi Pontoppidan (v, bells, live elec), Christian Rønn (würlitzer p, live elec)
