Den danske gitaristen Teis Semey har valgt å bosette seg i Amsterdam hvor han er blitt omtalt som «Bad Boy of Dutch Jazz». Han har gjort seg sterkt bemerket de senere årene i Nederland, med punk-avantgard-bandet Teis Semey Quintet, korfolkemusikken i Midnight Mess eller i det aktustisk/elektroniske bandet Raw Fish. Med sin energiske holdning til forskjellge, moderne, musikalske sammenhenger, har skaffet ham en plass som en av de viktigste, unge navnene på den europeiske jazzscenen i 2023. Han er hele tiden opptatt med å utvikle sitt uttrykk gjennom de nevnte prosjektene og den danske «bonderøven» som ble gatepunker og som så ble jazzmusiker, er alltid sulten på mer musikk. Og med seg i Raw Fish har han et internasjonalt «hold» med trommeslageren Giovanni Iacovella som også trakterer live electronics og vokalisten Marta Arpini, mens de også har invitert med saksofonisten David Binney på en låt, bassklarinettisten Federico Calcagno på en annen og saksofonisten Nicoló Ricci på en tredje. Og i tillegg til gitaren, trakterer Semey også mpc, som er en slags synthesizer som er kjent for sine ikoniske trommelyder, samplingsevner og uanstrengt brukervennlighet.
Vi får åtte relativt friske «strekk», hvor de begynner med den rocka «stroga nina», hvor hastigheten på opptaket endres allerede etter noen få sekunder. Men hvor de fortsetter i et musikalsk landskap som minner om gitaristen Vernon Reid og bandet Living Color, men med adskillig friere tilnærming til musikken. Det er Semey som er frontfiguren både i denne låten og i det resterende. Og allerede fra start registerer vi et spennende gitarspill fra Semey.
Å omtale prosjektet som elekro/akustisk er kanskje ikke helt rett, i alle fall ikke ut fra den første låten, men i andresporet, den korte «interlude» tas det hele ned, før de serverer en relativ tung sak i «funeral (revised, again)», hvor det er mange gitarister som dukker opp i bakhodet, og avstanden til Terje Rypdal er ikke altfor stor. «sea sausage» hvor David Binney medvirker på saksofon, er en slags drømmereise med fint gitarspill, noe som fortsetter i «car paccio martini» med Calcagno på bassklarinett, og er en relativt rolig sak, hvor man mer føler at det spilles fløyte enn bassklarinett, før de kaster seg ut i Living Color-landskapet igjen med fint og rocka gitarspill og drivende trommespill.
Deretter får vi den korte «cerviche ria», som blir en slags intro til «it was nice to get to know you» med ordløs vokal som et godt tillegg, over noe som bare må være et piano, som spilles enkelt og fint (selv om det ikke er nevnt noen pianist i coverteksten). Kanskje det er slik mpc’en låter? Så avslutter de med «do sardines come from sardinia?». I coveret står det at Nicoló Ricci medvirker på låten «beat song», men dette er en låt som ikke er med på platen, så vi tar sjansen på at det han som spiller saksofon på den siste låten. Det er muligens bare den danske «bonderøven» som lurer oss? Men dette er en fin låt som gir en optimistisk avslutning på en interessant og variert plate, som nesten kan oppfattes som en jazzsymfoni, hvor alt henger fint og naturlig sammen. Kanskje på tide å invitere den gode gitaristen hjem til de to store jazzfestivalene i hjemlandet med dette prosjektet?
I 2020 anmeldte vi hans plate Presents Throw Stones på Loumi Records, hvor vi konkluderte med at «dette er musikk vi gjerne vil høre mer av». Og under Südtirol Jazz Festival Altoadige i Bolzano i fjor, hørte vi han i utmerket samarbeid med trompeteren Alistair Robert Payne, altsaksofonisten José Soares, bassisten Joos Terwijn og den allestedsnærværende trommeslageren Sun-Mi Hong. Så dette er en gitarist vi skal merke oss.
Jeg betrakter vel egentlig dette som en slags EP, siden den klokkes inn på i underkant av 19 minutter, men det vi får høre er mer enn spennende nok til at de kan serveres på flere scener både i hjemlandet, Danmark, og i resten av Europa.
Jan Granlie
Teis Semey (guitars, mpc), Giovanni Iacovella (deums, electronics), Marta Arpini (vocals, lyrics), David Binney (saxophone), Nicoló Ricci (saxophone), Federico Calcagno (bass clarinet)
