Trombonisten Ryan Keberle har vært fremhevet her på salt peanuts* både for to av sine «Brasil»-utgivelser Sonhos da Esquina og Considerando, begge på Alternative Side Records, og utgivelsen Data Lords (Artist Share) med storbandlederen Maria Schneider sitt utmerkede band. Han er en utmerket utøver av trombone-faget, og på den nye utgivelsen med trioen Reverso, samarbeider han med pianisten Frank Woeste og cellisten Vincent Courtois. Woeste kommer fra Hannover i Tyskland, og studerte i Frankrike, hvor han kom i god kontakt med det franske jazzmiljø. Han har gjlort plateinnspillinger med blant andre vokalisten Youn Sun Nah, Ibrahim Maalouf, Mederic Collignon og Dave Douglas, i tillegg til fem utgivelser i eget navn. Cellisten Vincent Courtois er en av Frankrikes ledende jazzmusikere og cellister, og har spilt inn plater med blant andre Noël Akchoté, Michel Godard og Yves Robert, Marc Ducret, med egen kvartett, med Sylvie Courvoisier og Ellery Eskelin, Daniel Erdmann og Robin Fincker, og han medvirker på plater med Stefano Battaglia, Marilyn Crispell, Jo’elle Léandre, Louis Sclavis, Adam Baldych, Guus Jansen og Rabih Abou-Khalil.
Musikken på dette albumet er ifølge presseskrivet «på forskjellige måter inspirert av den banebrytende franske komponisten Lili Boulanger og hennes utrolig vakre musikk. Lili Boulangers musikalske prestasjoner har ennå ikke fått den universelle feiringen de fortjener, og dette albumet ser ut til å fremheve hennes dypt overbevisende og inspirerende musikk».
Sammensetningen trombone, piano og cello er originalt, og noe nesten bare musikere med mer enn en fot inne i det franske jazzmiljøet kan finne på å holde på med. Det er originalt, og det krever mye av de tre musikerne å få dette til å fungere som en helhet, uten at mye av «jobben» legges på for eksempel pianisten. Vi får servert 10 komposisjoner relativt jevnt fordelt mellom musikerne i trioen. Og de starter med Keberles «La Muse», og vi føler umiddelbart at vi er havnet i et helt annet, musikalsk landskap enn det vi har støtt på Keberle og de andre musikerne tidligere. I åpningslåta danner de tre en nesten ugjennomtrengelig treenighet, hvor de tre instrumentene spinner rundt hverandre i noe som nesten kan låte litt klassisk. Med to tromboner, hvor den ene ligger i bakgrunnen som komp og den andre i front, skapes et originalt lydbilde som spinner godt sammen med piano og cello. Den går over i Woestes «Obstination», som er så sør-europeisk, og spesielt fransk, at den aldri kunne vært gjort av musikere her oppe i nord. Litt dramatisk i landskapet, men hele tiden med et smil på lur. Woeste har også laget tredjesporet «Resilence», som følger fint i sporet etter «Obstination» med fint spill fra alle tre musikerne.
Og slik fortsetter det egentlig gjennom alle sporene. Et tett lydbilde, hvor spesielt Keberle og Woeste får slippe til som utmerkede solister, mens Courtier nesten spiller bassrollen. De tre har utviklet et samarbeid i spillet som er fascinerende, samtidig som vi kanskje savner et litt klarere lydbilde, og at ikke alt var like sammenvevd. Men det vi hører er en utmerket trombonist, som her beveger seg et stykke inn i det klassiske mer enn i den «friske» jazzen. Og med det franske i bakhodet, får vi mye humor innimellom det seriøse. Woeste spiller utmerket piano og Courtois er hele veien på plass, og dukker fram fra komprollen innimellom med strålende cellospill. Kanskje kunne jeg tenkt meg enda mer av det. For mens han lurer seg frampå, legger de andre musikerne litt bånd på seg selv, og lar det nydelige cellospillet skinne.
Dette er bllitt en fin plate jeg har brukt mye tid på å lytte meg gjennom. Mest for å få et overblikk over hva som foregår, men også for å finne de små detaljene som dukker opp etter flere gjennomkjøringer, for de er det mane av hos alle tre musikerne.
Jan Granlie
Frank Woeste (piano), Ryan Keberle (trombone, voice), Vincent Courtois (cello)
