Den, italienske pianisten Roberto Magris ble født i Trieste den 19. juli 1959. Han ble interessert i pianojazz etter å ha hørt Oscar Peterson på albumet «The Way I Really Play» i 1977, men han tok pianotimer fra han var fire og 16 år. Etter å ha «sett lyset» gjennom Peterson, startet han Gruppa Jazz Marca, som gjorde tre album. I 1987 startet han sin italienske kvartett, som jobbet sammen i nesten 20 år, og spilte inn to album. Og etter det har han dukket opp i en rekke forskjellige, musikalske sammenhenger.
Bassisten Eric Hochberg kommer fra Chicago, hvor han i mange år har vært en mye brukt bassist i en rekke forskjellioge sammenhenger, fra musikere som Kurt Elling, Barbara Streisand, Cassandra Wilson, Mark Murphy, Sheila Jordan, Van og Chico Freeman, Canonball Adderley, Joshua Redman, Sam Rivers, Pat Metheny. Jon Faddis, Tom Harrell og en rekke andre.
I november 2019, satte de hverandre stevne i Transient Sound Studio i Chicago, hvor de spilte inn 11 komposisjoner, noen gjort av Magris og noen gjort av andre. Og de starter med Magris’ egen «Shuffling Ivories», som på en fin måte forteller hva dette albumet dreier seg om. Dette er en behagelig blues, som passer perfekt inn i Chicago-historien. Magris spiller løst og fint piano, og man kan nesten fornemme inspirasjonen fra blant annet Oscar Peterson, men også fra en rekke andre pianister fra den «røddige» delen av den amerikanske jazzen. Og bak komper Hichberg slik en bassist skal gjøre i slike sammenhenger. Og jeg merker meg at disse to musikerne passer veldig godt sammen.
Andresporet, «I’ve Found A New Baby», er i utgangspunktet en velkjent «standardlåt» som disse to, på mange måter gjør til sin egen. En fin versjon, før vi får Magris’ «Clef Club Jump» og Eubie Blakses gamle «glansnummer» «Menories of You». Deretter får vi Gaults «The Time Of This World Is At Hand», Masseys «Quiet Dawn», Hills «Laverne», Pitts’ «Anysha», Magris’ «Italy» og Blakes «The Chevy Chase», før de runder av med andre-taket av «Laverne».
Og hele veien er dette ytterst behagelig jazz, slik det skal gjøres av en pianist og bassist med røttene godt plantet innenfor den mer tradisjonelle jazzen. Dette er «hyggejazz» fremført adskillig mer interessant enn det vi de senere årene har fått servert fra en rekke amerikanske musikere. Forskjellen er nok, i stor grad, at dette er to musikere som gjør «standarder» på en personlig og ytterst behagelig måte. I tillegg framføres musikken på en personlig måte, som gjør at man spisser ørene.
Dette er blitt en avslappende og nydelig duoplate, som kommer til å spilles ofte i heimen. Særlig kanskje når det igjen går mot høst, og man trenger behagelig musikk når man har åpnet en utmerket burgunder.
Jan Granlie
Roberto Magris (p), Eric Hochberg (b)
