Den amerikanske trommeslageren Rodney Green, er ikke den av de amerikanske jazzmusikerne man har hørt oftest her i Norden, men Jazzhus Montmartre i Store Regnegade i København fikk besøk av han den 18. til 20. februar i 2016, hvor han sammen med vibrafonisten Warren Wolf, pianisten Jacob Christoffersen og bassisten David Wong hadde tre kvelder til disposisjon på den legendariske klubben.
Rodney Green ble født i Camden, New Jersey, den 17. mars 1979, og han lærte å spille trommer i kirken, hvor faren var prest og organist. Han er en selvlært trommeslager, og allerede som 15-åring spilte han med en rekke av de beste musikerne i Philadelphia. Saksofonisten Bobby Watson tok han med på turné i Europa, og etter skolen flyttet han til New York, hvor han raskt kom med i band ledet av Greg Osby, Christian McBride, Eric Reed, Joe Henderson, Benny Green, Tom Harrell og Mulgrew Miller. Da han var 19 kom han med i Diana Kralls band, hvor han var fast trommeslager i to år.
Opp gjennom årene har han spilt med en rekke av de mest kjente navnene innenfor den streitere delen av New York-jazzen, og at han ville passe perfekt inn på Jazzhus Montmartre var helt naturlig.
Vi får sju låter fra den mer kjente delen av den amerikanske sangboka, og de starter med Chck Coreas «Bud Powell». Deretter følger Coreas «Humpty Dumpty», hvor vibrafonisten Rodney Green virkelig får vist seg fram. Hans vibrafontone ligger et stykke unna for eksempel Gary Burton, mest fordi han har beholdt vibreringen i instrumentet, noe Burton fjernet for mange år siden. Derfor har det lett for at tonene går litt i hverandre når han spiller hurtig. Men allerede på «Humpty Dumpty» beviser han at han er rett mann på rett plass.
Det fortsetter med Bill Evans «Emily», hvor de tar det adskillige hakk ned, før vi får Thelonious Monks «Well You Needn’t» og «Round Midnight», før de avslutter med Miles Davis’ «Budo» og Cole Porters «Just One Of Those Things».
Det blir vel mye vibrafon etter min smak på denne innspillingen, og jeg savner mer fremtredende spill av pianisten Jacob Christoffersen, som jeg vet er en mer enn habil musiker, og som burde fått en mer fremtredende rolle her. Og i de passasjene hvor han slipper til med solier, leverer han strålende spill, men etter min mening er han altfor lavt mikset.
Bassist David Wong, holder seg for det meste i bakgrunnen, og gjør kompjobben uten plett og lyte, mens det mest overraskende er kanskje at trommeslager Rodney Green ikke stikker seg mer fram. Men han er hele veien selve drivhjulet vogna, og på flere låter spiller han ytterst intenst trommespill, som for eksempel på Monks «Well You Needn’t».
«Round Midnight» gjennomføres på en fremragende måte, og som det ikke er mye å utsette på. Det samme gjelder både «Budo» og «Just One Of These Things». Og det er tydelig at publikum på Montmartre hadde tre fine kvelder i februar i fjor.
Jan Granlie
Warren Wolf (vib), Jacob Christoffersen (p), David Wong (b), Rodney Green (dr)
