Rundt om i Europa har vi noen musikere som aldri sitter stille. Musikere som hele tiden er på vei, og som hele tiden har nye prosjekter på gang. Mange kjenner til saksofonisten Mats Gustafsson, eller trommeslageren Paal Nilssen-Love, som er på veien stort sett hele tiden, og hvor tiden hjemme i heimen stort sett går ut på å «vrenge trusa» og fylle opp reisekofferten med nye Lper og CDer for salg på neste turné og neste prosjekt.
En annen jeg har mistanke om at ikke akkurat får tid til å bli veldig kjent med naboene, er den sveitsiske trombonisten Samuel Blaser. De senere årene har han reist rundt og deltatt på en rekke musikalske prosjekter, hvorav flere har vært ytterst spennende.
Trioen, som han har gående med den franske gitaristen Marc Ducret og den danske trommeslageren Peter Bruun er ansolutt et av dissse. De spilte på Taktlos-festivalen i Zürich i 2017, på det fine konsertstedet Die Rote Fabrik, og det er herfra musikken vi får servert på denne innspillingen kommer fra. Vi får tre låter av Ducret, to av Blaser og en, «Fanfare For A New Theatre», av Igor Stravinsky, som her er koblet sammen med Ducrets «Useless Knowledge».
Samuel Blaser Trio, er en litt original sammensetning. Blaser er en god trombonist, som vet å utnytte instrumentets muligheter. Hans tone er fin, uten vibrato eller pålegg av noe slag, mens Ducrets gitarspill kan gjenkjennes på mils avstand. Jeg klarer ikke helt å få tak i hvor han vil med gitarspillet sitt, men når han spiller mer eller mindre unisont med Blaser, synes jeg det fungerer fint. I soliene synes jeg han blir en musiker som har mer enn ett bein i rocken, uten at det blir reinspikka rock, mens det andre befinner seg et sted i nærheten av saksofonisten Wayne Shorter, i måten han «slenger ut» noe som nesten kan minne om introer eller litt «ufullstendige» riff. Det er også mye av det mer rocka de forskjellige gitaristene Miles Davis hadde med seg de siste åra i den måten han spiller på. På denne innspillingen synes jeg han fungerer godt. Noe som ikke minst skyldes de to han han spiller med. Trommeslageren Peter Bruun er en nesten uvurderlig sisteskanse, som «breddeholder», som det heter på fotballspråket, og som den som på mange måter holder det hele sammen.
Man kan nærmest høre at de tre musikerne kjenner hverandre godt, og at de har en felles idé om hvor de vil med denne konserten. Og med å bringe inn Stravinsky, går man litt utenfor jazzen og beveger seg inn i det moderne klassiske, på en måte som gjør helhetsopplevelsen enda bedre.
Samuel Blaser Trio har laget en fin plate, men den vil nok ikke bli spilt hver dag i heimen. Til det krever den egentlig at man setter seg ned og lytter konsentrert for å få med alle detaljene mellom de tre musikerne. Og det har selv ikke Blaser tid til! Men jeg kommer til å ta meg tid til en «pause i bakken», og da er denne platen nesten selvfølgelig å plukke fram.
Jan Granlie
Samuel Blaser (tb), Marc Ducret (g), Peter Bruun (dr)
