
Rundt om i Europa har vi noen musikere som aldri sitter stille. Musikere som hele tiden er pÄ vei, og som hele tiden har nye prosjekter pÄ gang. Mange kjenner til saksofonisten Mats Gustafsson, eller trommeslageren Paal Nilssen-Love, som er pÄ veien stort sett hele tiden, og hvor tiden hjemme i heimen stort sett gÄr ut pÄ Ä «vrenge trusa» og fylle opp reisekofferten med nye Lper og CDer for salg pÄ neste turné og neste prosjekt.
En annen jeg har mistanke om at ikke akkurat fÄr tid til Ä bli veldig kjent med naboene, er den sveitsiske trombonisten Samuel Blaser. De senere Ärene har han reist rundt og deltatt pÄ en rekke musikalske prosjekter, hvorav flere har vÊrt ytterst spennende.
Trioen, som han har gĂ„ende med den franske gitaristen Marc Ducret og den danske trommeslageren Peter Bruun er ansolutt et av dissse. De spilte pĂ„ Taktlos-festivalen i ZĂŒrich i 2017, pĂ„ det fine konsertstedet Die Rote Fabrik, og det er herfra musikken vi fĂ„r servert pĂ„ denne innspillingen kommer fra. Vi fĂ„r tre lĂ„ter av Ducret, to av Blaser og en, «Fanfare For A New Theatre», av Igor Stravinsky, som her er koblet sammen med Ducrets «Useless Knowledge».
Samuel Blaser Trio, er en litt original sammensetning. Blaser er en god trombonist, som vet Ä utnytte instrumentets muligheter. Hans tone er fin, uten vibrato eller pÄlegg av noe slag, mens Ducrets gitarspill kan gjenkjennes pÄ mils avstand. Jeg klarer ikke helt Ä fÄ tak i hvor han vil med gitarspillet sitt, men nÄr han spiller mer eller mindre unisont med Blaser, synes jeg det fungerer fint. I soliene synes jeg han blir en musiker som har mer enn ett bein i rocken, uten at det blir reinspikka rock, mens det andre befinner seg et sted i nÊrheten av saksofonisten Wayne Shorter, i mÄten han «slenger ut» noe som nesten kan minne om introer eller litt «ufullstendige» riff. Det er ogsÄ mye av det mer rocka de forskjellige gitaristene Miles Davis hadde med seg de siste Ära i den mÄten han spiller pÄ. PÄ denne innspillingen synes jeg han fungerer godt. Noe som ikke minst skyldes de to han han spiller med. Trommeslageren Peter Bruun er en nesten uvurderlig sisteskanse, som «breddeholder», som det heter pÄ fotballsprÄket, og som den som pÄ mange mÄter holder det hele sammen.
Man kan nÊrmest hÞre at de tre musikerne kjenner hverandre godt, og at de har en felles idé om hvor de vil med denne konserten. Og med Ä bringe inn Stravinsky, gÄr man litt utenfor jazzen og beveger seg inn i det moderne klassiske, pÄ en mÄte som gjÞr helhetsopplevelsen enda bedre.
Samuel Blaser Trio har laget en fin plate, men den vil nok ikke bli spilt hver dag i heimen. Til det krever den egentlig at man setter seg ned og lytter konsentrert for Ä fÄ med alle detaljene mellom de tre musikerne. Og det har selv ikke Blaser tid til! Men jeg kommer til Ä ta meg tid til en «pause i bakken», og da er denne platen nesten selvfÞlgelig Ä plukke fram.
Jan Granlie
Samuel Blaser (tb), Marc Ducret (g), Peter Bruun (dr)