For enkelte skal ikke være enkelt å fylle 60 år. Men å gjøre det såpass grundig som den japanske pianisten Satoko Fujii er det ikke alle som gjør. For hver måned i 2018 kommer hun med en ny innspilling, med et av sine mange prosjekter, og hvilken måned innspillingen «Ninety-Nine Years» er representant for, aner jeg ikke, men skal man dømme etter musikken, så kan det ikke være en av de roligste måneden dette året.
På «Nineth-Nine Years» har hun alliert seg med sitt store orkester med base i Berlin. Selv om vi ikke snakker et storband, så er det sammen med musikere basert i Berlin, og av musikere som har energien til et stort band inne. Vi møter Matthias Schubert og Gebhard Ullman på tenorsaksofoner, Paulina Owczarek på barytonsaksofon, Richard Koch, Lina Allemano og Natsuki Tamura på trompeter, Matthias Müller på trombone, Jan Roder på bass og de to trommeslagerne Michael Griener og Peter Orins. All musikken er komponert av Fujii, men om hun er med og spiller, forteller coveret ingenting om. Kan hende har hun mer enn nok med å styre denne gjengen av «villstyringer» gjennom de fem komposisjonene.
Musikken virker på meg veldig Berlinsk. Med det mener jeg at musikken er relativt strengt komponert og arrangert, og at musikerne følger Fujiis instruksjoner til punkt og prikke. Men den gir også åpninger for frisk improvisasjon i de solistiske delene, men hele tiden er det gang i den, som man sier i Danmark, med solid og innfløkt ensemblespill hele veien både over og under solistene.
Nå har jeg hørt en rekke plater og konserter hvor Fujii har vært med som pianist. Andre ganger har hun stort sett fungert som orkesterleder (pluss pianist), og jeg må innrømme at jeg liker hennes komposisjonsevner bedre enn pianospillet. For hun skriver noen riktige «racere» av noen låter, hvor musikerne får kjørt seg kraftig, også denne gangen, hvor de fleste musikerne bidrar. I førstelåta, Unexpected Incident», refererer til den japanske regjeringens reaksjoner etter atomulykken i Fukushima i 2011, og her har jeg en mistanke om at det er «gemalen» Natsuki Tamura som leverer kruttsterkt trompetspill, mens på andresporet, tittelsporet «Ninety-Nine Years» er det Jan Roder, en av Tysklands absolutt ledende bassister, får kjørt seg kraftig i en relativt lang intro, før Paulina Owczarek blander seg inn og tar det hele litt ned. Låt-tittelen er visstnok tilegnet Fujiis svigermor og hennes «husbond», og jeg er ikke sikker på om alle svigermødre hadde vært like begeistret over å få en såpass fri og freidig hyllest. En av tenorsaksofonistene, eller er det begge, leverer fint her, før hele ensemblet kommer inn og legger seg bak de heftige saksofonene.
I «On My Way» får vi Tamuras elektronikk, sammen med trommer i starten, som gir et litt annet, men fremdeles relativt løst inntrykk. Dette er en relativt lang komposisjon, hvor jeg synes det er en del «langhalm». Den kunne vært strammet kraftig inn for å få mer energi ut av låta. Nå blir det veldig mye, litt enerverende trommespill som ikke gir meg stort.
«Oops!», er ei heftigere låt, som kan minne litt om «øset» i Vienna Art Orchestra for mange år siden. Her får vi en heftig saksofonsolo fra Schubert i post-Coltrane-stilen som fascinerer, og som egentlig bærer hele komposisjonen, mens sistesporet, «Follow The Idea» dessverre ikke gir meg all verden, på tross av at det skjer en del spennende ting innimellom pausene.
Når jeg fylte 60 arrangerte jeg en fest for venner og familie. Kan hende hadde det vært en fordel om Fujii hadde tatt feiringen ned en smule, og ikke absolutt skulle komme med en ny innspilling hver måned. Det skal mye til å kunne leverer 12 forskjellige produksjoner i løpet av et år, hvor alle skal holde den kvaliteten man som platelytter forventer. «Ninety-Nine Years» innfrir dessverre bare delvis.
Jan Granlie
Satoko Fujii (dir), Matthias Schubert (ts), Gebhard Ullman (ts), Paulina Owczarek (bs), Richard Koch (tp), Lina Allemano (tp), Natsuki Tamura (tp), Matthias Müller (tb), Jan Roder (b), Michael Griener (dr), Peter Orins (dr)
