I løpet av de senere årene har klarinettisten, saksofonisten og komponisten Silke Eberhard satt sitt preg på jazzscenen i Berlin. Hun har også fått internasjonal anerkjennelse med konserter på alle kontinenter (unntatt Antarktis). I 2020 mottok hun Jazzpreis Berlin som en anerkjennelse for sin kunst. Hun samhandler med mange musikere i de mest forskjellige sammenhenger.
Med bassisten Jan Roder og trommeslageren Kay Lübke grunnla hun trioen i 2006, og bandet hennes Potsa Lotsa har vokst til et av de mest ettertrakede bandene i Tyskland. Hun komponerer for små og store ensembler, samtidsmusikk og jazz. I sitt omfattende virke som utøver fokuserer hun også på improviserte møter innenfor dans, teater og visuell kunst. Hun jobber med mange kollektive ensembler, inkludert duo med Ulrich Gumpert, duo med Uwe Oberg + trio med Gerry Hemingway, Matsch & Schnee, Satchi (w Maike Hilbig & Yuko Oshima) og I am Three. Hun har spilt inn med en rekke musikere på den internasjonale jazzscenen som for eksempel Henry Threadgill & Zooid, Aki Takase, David Liebman, Maggie Nicols, Dave Rempis, Mike Reed, Wayne Horvitz, Ken Vandermark, Dave Burrell og Joe Morris.
Hun har medvirket på omtrent 50 album på plateselskaper som Intakt, Jazzwerkstatt, Leo Records, ESP Disk, Not Two, Intuition, Trouble in the East Records, Relative Pitch, 577 Records, Aerophonic, Rufus og fixcel, og nå er hennes nye utgivelse utgitt på det sveitsike selskapet Intakt Records. Trioen har tidligere gjort to utgivelser på selskapet, i tillegg til hennes duosamarbeid med pianisten Aki Takase (Ornette Coleman Anthology), mens Jan Roder har vært å høre på Intakt med Alexander von Schlippenbach (The Complete Works of Thelonious Monk) og med gruppen Die Einttäuschung (Lavaman).
På trioens nyeste utgivelse får vi ni komposisjoner av Eberhard pluss en av Lübke, og platen er innspilt i Studio Zentrifuge i Berlin den 25. og 26. mars 2024.
I åpningssporet, «What’s in Your Bag», hører vi at Eberhard er inspirert av Eric Dolphy. Men også med den ene foten godt plantet i nærheten av Charlie Parker. Låten høres nesten ut som en Thelonious Monk-komposisjon, med drivende, tøft bass- og trommespill, som nærmest løfter Eberhard i hennes pågående spill. Andresporet, «Golden Fish» er en ballade, hvor man nesten kan høre at musikken er skapt i Berlin. Det er et særpreg over mye av musikken derfra som kommer godt fram her. Før de går litt opp i tempo og intensitet i «Sao», hvor de tre nærmest improviserer kollektivt over en idé. Og selv om altsaksofonspillet gjerne kunne vært gjort av Dolphy, er det mer moderne og fritt enn mesteparten av det vi fikk fra min favoritt på bassklarinett. Her får vi utsøkt spill fra Roder og Lübke, hvor energien er i førersetet. Og Eberhard «boltrer» seg med utmerket spill.
«Hans im Glück» er en kort sekvens skrevet av Lübke, og tar utgangspunkt i et fint og rytmisk trommespill som bass og altsaksofon legger seg på og skaper en deilig låt, før vi får «New Dance», som tar den forrige låten videre med tøft bass-spill med Eberhard nærmest svevende over, mens trommene bidrar med fint og rytmisk spill.
«Stranger Bossa» starter relativt fritt, med en «seig» og fin bass-solo, og lekent trommespill, før Eberhard kommer inn med noen lengre toner, som utvikler seg fint, og vi får en ytterst spennende komposisjon hvor samspillet er tett og fint. Dette er kanskje den komposisjonen på platen som viser best at dette er en trio som har spilt mye med hverandre og hvor de tre musikerne opptrer nærmest telepatisk.
Så følger tittelsporet «Being-A-Ning», en låt som nærmest er en parafrase over Thelonious Monks «Rhythn-a-Ning», men den er komponert av Eberhard, men med minst en fot i Monks musikalske univers. En strålende låt, hvor Eberhard virkelig blomstrer, og «kompet» kjører på i beste Monk-tradisjon. En drivende tøff låt! «Lake» er mer eksperimentell, men med et spill som svinger og utfordrer. Her, som på de fleste av de andre låtene, opptrer «kompet» som en drøm for en blåser å bare legge seg på topp og la det stå til. Man kan nærmest høre at Eberhard elsker bassen og trommene, og avleverer strålende spill i beste Dolphy-tradisjon. Også her får vi en utsøkt bass-solo som «sitter som ei kule!»
«Die Urwald II» er en frittgående sak hvor bass og altsaksofon «samtaler og diskuterer» i starten før de blir enige, og havner i en nydelig, neddempet blues, før de avrunder med «Rubber Boots», som forener Monk og Dolphy i en låt som hvor «samtalene» er spennende.
Dette er en trio som har alle seks føttene godt plantet i 1960-tallets jazz, men med fine avstikkere til nåtiden i flere av soloene og «utskeielsene», spesielt i Eberhards altsaksofonspill. Og den musikken Eberhard har skapt for trioen er nok skrevet spesielt med tanke på akkurat disse musikerne. En utmerket trioinnspilling, jeg mer enn gjerne ville ha hørt på en jazzklubb eller jazzfestival i nærheten.
Jan Granlie
Silke Eberhard (alto saxophone), Jan Order (double bass), Kay Lübke (drums)
