Den tyske produsenten og trommeslageren Silvan Strauss, skaffet seg et navn innenfor den tyske jazzen da han ga ut sin debut-utgivelse Facing (Kabul Fire Records, 2021) – en samling av «Madlib- beats» med en slags «disig» samtidsjazz. I årene siden debuten har han blitt en populær artist, som nådde et slags høydepunkt ved at han ble engasjert til å spille på Montreux Jazz Festival i 2022. Han har fått en rekke følgere på de sosiale «ungdomsmediene» IG og TikTok, hvor han hart lagt ut sine virale trommeimprovisasjoner, noe som er blitt rost opp i skyene av artister som p Pete Rock og Queen Latifah.
Helt siden debuten har han jobbet med å designe en ny lyd for et oppfølgingsalbum. Etter mye prøving og feiling innså han at han trengte å gå tilbake til kilden: Komme seg inn i et flott studio med flotte artister, forberede noen gode ideer, og bare spille det materialet og utvikle det i løpet av tre dager.
Flukin’ representerer den musikken slik Silvan liker den best: lett, ukomplisert og i samarbeid med andre artister, alt innspilt i et studio som, ifølge presseskrivet, i stor grad fanger musikkens magi – nemlig Hamburgs Clouds Hill Studio.
På Flukin’ fokuserte Silvan, stadig ifølge presseskrivet, på det han lærte å gjøre best: leke og samhandle med andre mennesker i sanntid, fange disse organiske øyeblikkene av kommunikasjon med og få hver idé til å høres veldig klare og sterke ut. Mens Facing viste Strauss’ talenter for å skape stramme loops, består Flukin’ av «der og da-musisering», mer improvisasjon, mindre programmering og viktigst av alt mer samspill. Og med på denne prosessen inviterte han med en rekke musikere – fra Kabul Fire Records-grunnleggeren og mentoren Farhot, Toytoy-bandkamerat Alex Eckert, den langvarige samarbeidspartneren og vokalisten Salomea, den britiske rapperen Oscar #Worldpeace, Joe Armon-Jones på keyboards, Gnawa-musikeren Mehdi Qamoum og bassisten Giorgi Kiknadze. Albumets tittel er en oppfunnet forlengelse av ordet «fluke» – et ord som vanligvis brukes for eksempel i basketballkommentarer for en usannsynlig forekomst av tilfeldigheter, et overraskende stykke flaks eller i Strauss-saken: Øyeblikk med heldige tilfeldigheter som kan skje i improvisert musikk mens du samarbeider med forskjellige artister.
Her på salt peanuts* har vi (i alle fall jeg) i drøyt 10 år vært opptatt av den nye, improviserte musikken, samtidig som vi har beina solid plassert i den spennende musikken fra 1960- og 1970-tallet, som forandret jazzen, og som vi har fått en rekke, strålende eksemplarer på helt fram til i dag. Dette landskapet synes jeg Strauss beveger seg et godt stykke utenfor. Her er musikken ofte keyboards- og synth-basert sammen med et ytterst distinkt og «stramt» trommespill, hvor det improviseres i et landskap som er framtidsrettet og relativt interessant. Og best synes jeg det fungerer i de «strekkene» hvor vokalisten Salomea medvirker. Og etter en litt «stresset» og «maskinmessig åpning, roer det hele seg fint når vokalisten kommer inn i tredjesporet «Rose» hvor også rapperen Oscar #Worldpeace medvirker.
Og etter den låten, holder de seg fint «nede» en periode, hvor keyboards og trommer holder seg i det (nesten) ballademessige landskapet. Dette gjelder særlig i den fine «Bowie», før musikken blir mer «sfærisk» i «Diving», og de er litt tilbake i det mer «maskinelle». Og i «Sudan» beveger de seg, med et moderne (nesten) drum and bass, inn i det nord-afrikanske med fin vokal fra Gnawa-musikeren Mehdi Qamoum. Dette er en låt som godt kan bli en «hit», før de er over i blues-balladen «Free» med det ultra-coole klarinettspillet til Adrian Hanack.
I «Jörgi, My Dear», er de fremdeles i det coole landskapet, men her med piano i front, i en relativt enkel sak med fint tromme- og bass-komp, før vi får «Off Key», som er en jazzet «rap» med Oscar #Worldpeace, før de avslutter med «Girl» en låt laget av Strauss sammen med bassisten Giorgi Kiknadze, med fløytisten og saksofonisten Anna-Lena Schnabel i en viktig rolle, hvor saksofonen er godt manipulert i lyden, og som er akkurat passe «hip» til at den kan bli en mye spilt låt på de fleste, moderne nattklubber.
Dette er musikk jeg ikke hører altfor mye på til daglig. Derfor er det en relativt ny opplevelse for meg å gå inn i denne materien. Men jeg synes musikken har mye positivt i seg, og at Strauss vil få mange lyttere til musikken sin, er jeg ikke i tvil om. Om jeg skal være kritisk til noe, må det være at låtene blir altfor korte for at musikken får tid til å utvikle seg. For i mange av disse «tilløpene» synes jeg det er mye kvalitet, som kunne vært utnyttet mye mer. I stedet blir dette 10 «smaksprøver» på hva Strauss og hans venner er i stand til å lage i løpet av noen få dager i studio. Med mer tid og med en utenforstående og kreativ produsent, kunne dette lett blitt en banebrytende utgivelse som ville satt denne «nye», improviserte musikken inn i jazzhistorien som noe av det nye – ikke helt i klasse med Miles Davis-utgivelsen Bitches Brew, men noe i nærheten, som peker framover for den «nye» improvisasjonsmusikken.
Jan Granlie
Silvan Strauss (drums, percussion, keyboards), Farhot Zamadzada (bass, drum programming), Alex Eckert (electronics, guitar, strings), Anna-Lena Schnabel (flute, saxophone), Rebekka Salomea (vocals), Berkhart Burkert (guitar, vocals, keyboards, bass, fretless guitar), Oscar #Worldpeace (vocals), Joe Armon-Jones (keyboards), Mehdi Qamoum (guembri, vocals), Giorgi Kiknadze (double bass), Daniel Stritzke (bass), Adrian Hanack (clarinet), Yannis Anft (wurlitzer, mini moog, melotron, piano, Juno 60)
