Den tysk-afghanske vokalisten og komponisten Simin Tander, har jeg kjent i mange år. Hun har jobbet hardt for oppmerksomheten, og i 2016 fikk hun den tyske platekritikerprisen for sitt ECM-album med pianisten Tord Gustavsen. Nylig ble hun nominert til den tyske jazzprisen 2024 i kategorien ‘vokal’. På hennes nye album, The Wind, møter vi henne sammen med den svenske bassisten Björn Meyer, den sveitsiske trommeslageren Samuel Rohrer og den Oslo-baserte indiske fiolinisten Harpreet Bansal.
Sammen serverer kvartetten en rikt, global musikalsk billedvev påvirket av Tanders afghanske arv (via faren) og hennes flerkulturelle oppvekst, og skaper et eterisk, men likevel jordet lydbilde. Med utgangspunkt i den folkelige musikken og poesien fra Afghanistan, Spania, Italia, England og Norge, symboliserer albumets tittel, ifølge pressemeldingen, «sammenslåingen av kontraster – milde briser og stormer – samtidig som den fremkaller transformasjon, frihet og enhet».
Tander har nå valgt å bosette seg i Oslo, og hun har bidratt til en utvidelse av den norske jazzscenen ved å blande musikken fra sitt opphav med den europeiske jazzen, med vekt på hennes opplevelser og liv i Norge.
For å sitere litt mer fra pressemeldingen: «The Wind (vinden) representerer både en fortsettelse og utvikling av Tanders kunstneriske reise. Den balanserer et spekter av dynamikk og stemninger, fra myke, flytende harmonier til energiske, dansbare rytmer, alt forent av temaer om hengivenhet og lengsel». Og det er aldri noen tvil om at Tanders bakgrunn, sammen med Meyers bass-spill, som har sin bakgrunn både fra svenske Basar Blå, Anouar Brahem og Nik Bärtsch’s Ronin, hvor særlig de to siste samarbeidene har påvirket hans tilnærming til musikken på en spesiell måte, hvor verdensmusikken er tilstedeværende. Med Bansals raga-inspirerte fiolinspill får vi nok en verdensmusikktilnærming, så blir det den Berlin-baserte trommeslageren Samuel Rohers oppgave å være «jazzalibiet» i den fine kvartetten.
De åpner med «Meena», en låt basert på et flere hundre år gammelt dikt på pashto (afghansk) som setter lytteren i en spesiell stemning. Og i løpet av platen er de innom noen komposisjoner av Tander, en komposisjon fra Napoli som er skrevet rundt 1900, et par flere som stammer fra Afghanistan sunget på pachto, en låt skrevet av Roher hvor deler av «I te Vurria Vasa» av Di Cappua, Mazzucchi og Russo, pluss en versjon av den tradisjonelle, norske salmen «Jesus, gjør meg stille», som har fått tittelen «My Weary Heart», som hun har arrangert sammen med Tord Gustavsen.
Og gjennomgående er dette følsom musikk hvor Tanders myke og fine vokal leder oss gjennom et deilig lydbilde. Spesielt setter jeg pris på Bansals fine fiolinspill som ligger fint inntil Tanders vokal, mens Mayers el.bass ligger som et tungt og fint bakteppe sammen med Rohers «lekne» trommespill.
Med Simin Tander har Norge fått en vokalist og komponist og, ikke minst tolker av musikalske tradisjoner vi ikke hører altfor ofte her oppe i «steinrøysa». Og etter å ha fulgt hennes iherdige jobb med å komme seg dit hun er i dag, synes jeg hun virkelig har lykkes med jobbingen. For den musikken hun og de utmerkede og lyttende medmusikantene er utmerket å lytte til når mørket har senket seg utenfor skrivestua. Spesielt liker jeg de låtene hvor tekstene er på pashto, hvor det lyriske kommer svært godt fram, og hvor Bansal leverer fremragende fiolinspill. Magisk, vakkert og inderlig!
Jan Granlie
Simin Tander (voice), Harpreet Bansal (violin), Björn Meyer (six string electric bass, effects), Samuel Roher (drums, percussion, electronics)
