Pianisten Simon Nabatov hørte jeg for første gang på solokonsert på en fransk festival for mange år siden. Siden har han dukket opp fra tid til annen, enten med egne produksjoner eller i fritt og spennende samspill med andre utmerkede, europeiske jazzmusikere av det mer frilynte slaget.
På Verbs møter vi han sammen med altsaksofonisten og klarinettisten Leonhard Huhn, Philip Zoubek på synthesizer, bassisten Stefan Schönegg og trommeslageren Dominik Mahnig. Vi får seks improviserte strekk, pluss en komposisjon av Nabatov. Men selv om det meste ifølge platecoveret er improvisert, høres mesteparten av musikken nærmest komponert ut. Det kan hende at grunnen til at det høres komponert ut, er at musikerne muligens ikke er nok kjent med hverandre, og stoler litt for mye på Nabatovs lederegenskaper. Dette gjelder i første rekke i åpningslåta, «Pray», for allerede på andresporet drar det seg kraftig til med utsøkt og energisk bass- og trommespill, som særlig Huhn får improvisere relativt tøft over på toppen. Dette er frijazz av beste slag, hvor vi gjenkjenner Nabatovs friske pianospill som hele tiden styrer «butikken» med hård hånd. Her er det deilig fritt og freidig, med et stødig bass- og trommespill i bakgrunnen som jager de andre musikerne framover på en fremragende måte.
I «Reveal» tas det hele helt ned i en fin ballade, hvor synthesizeren viser seg på en fin måte. Men etter en stund føles det som om Nabatov vil ta noen grep, men han blir muligens nedstemt av de andre, og det er synthesizeren som legger føringene under piano og altsaksofon. Deretter følger «Breathe», som er komponert av Nabatov, men som befinner seg i et spennende og frittgående landskap. Og gjennom de nesten 12 minuttene denne låta varer, får vi et kollektiv som lytter mye til hverandre og de klarer å lage spennende og fritt improvisert musikk hele veien. Så det strekket som føles som det frieste, er komponert, så det kan ikke vært annet enn idéer til låta Nabatov har kommet opp med. Men det er platas klart mest oppløftende og friske spor.
«Converge» er igjen en synthesizer-basert improvisasjon, som jeg, i likhet med starten, føles litt for tilbakeholden fra musikerne, før vi får den friere «Evolve», hvor musikerne innretter seg etter kapellmesterens kreative pianospill.
Så avrunder de med «Float» hvor Zoubek drar av gårde på synthesizer og de andre kaster seg på og prøver å følge han. Synthesizeren har en slags Fender Rhodes-lyd, så det kan godt være at det er Nabatov selv som fører an. Og det gjør han nesten i et slags oppdatert Joe Zawinul-landskap med de andre musikerne halsende etter. Og særlig synes jeg bassen og trommene får «kjørt seg» i denne avslutningen. Denne improvisasjonen har en litt annen temperatur enn det meste av det andre på platen, så de går virkelig i mål på en optimistisk måte.
Verbs er blitt en variert av spennende plate, med mange fasetter av frijazzen i seg. Hele veien styrer Nabatov sine «tropper», og sender dem ut på «oppdrag» med stor entusiasme, og alle kommer med spennende og fine bidrag til helheten, som gjør dette til en spennende utgivelse, med musikk som, i stor grad, skiller seg en del ut fra det jeg hørte Nabatov gjøre solo i Frankrike for mange år siden.
Jan Granlie
Simon Nabatov (piano), Leonhard Huhn (alto saxophone, clarinet), Philip Zoubek (synthesizer), Stefan Schönegg (bass), Dominik Mahnig (drums)
