For den som ikke er så bevandret uti norsk kultur, må det nesten nevnes i denne sammenhengen, at skulekorps, eller skolekorps på bokmål, er en aktivitet de fleste barn og unge er innom i løpet av oppveksten. I alle fall var de det tidligere. Hvordan det er i dag, hvor man skal kjøres til fotball-, håndball-, tennis-, ishockey- dans-, og langrennstrening så det rent politisk holdt på å gå helt galt i høstens komunevalg, hvor det nye partiet «Nei til bompenger» holdt på å velte ethvert politisk samarbeid. Dette kom av at foreldre med et par biler i hustanden, nektet å godta at man skulle betale bompenger for å kjøre sine håpefulle til trening eller andre aktiviteter, samtidig som de selv måtte kjøre bil til og fra møter og andre sosiale treffpunkter.
Nå kan man mene hva man vil om bompenger, og jeg tror kanskje det kan leses mellom linjene hva jeg mener om bompengemotstanderne. Men det var jo ikke det det skulle dreie seg om i dernne anmeldelsen. Her dreier det seg om trommeslageren Øyvind Skarbøs nyeste plateprosjekt. Skarbø Skulekorps.
Ideen kom visstnok etter at han så på Finn:no, at et skulekorps skulle kjøpe nye uniformer og ville selge sine gamle, og da fikk han den glimrende ideen om bandet. For uniformer må et skulekorps ha. Det er ofte nesten viktigere enn musikken. Og som den idérike herren Skarbø er, så fant han ut at han skulle kjøpe noen av uniformene og starte sitt eget, ytterst alternative skulekorps.
Han fikk med saksofonistene Signe Emeluth og Eirik Hegdal, trompeteren Stian Omenås, organisten og synthspilleren Anja Lauvdal, gitaristen Johan Lindström og bassisten Chris Holm, fikk booket jobb på Nattjazz i Bergen, og dermed var det blodig alvor. I tillegg til korpsmusikantene, fikk han også med vokalistene Jørgen Sandvik, Ivar Chelsom Vogt og David Chelsom Vogt, som mange kanskje kjenner fra bandet Real Ones, og bidrag fra Møhlenpris foreldrekorps i Bergen.
Vi overvar den morsomme og høyst originale korpskonserten under Nattjazz, og har egentlig ventet ganske lenge på at det skulle bli plate av det. Og nå er den her, med release i dag, og det er bare å lene seg tilbake og glede seg over denne alternative korpsmusikken. For her er det ikke mye Sousa, bearbeidelser av Glenn Miller eller Melodi Grand Prix-låter på programmet.
I stedet starter det med den ganske funky «1-555-3327» med strålende trestemt vokal av vokalistene fra Real Ones, og vi er langt inne i den amerikanske populærmusikken fra 70-tallet med moderne komp. Og for den som hadde forventet korpsmusikk slik korpsmusikk spilles, vil kanskje bli en smule overrasket over dette. Særlig når Signe Emeluth bare bestemmer seg for at nå får det være nok med det amerikanske, og kjører i vei med fri improvisasjon. Men de tre sterke stemmene fra Bergens livestolthet, overtar igjen helt mot slutten.
Og derfra og ut er dette en real fest. «Turnamat» er mer funk, men i et relativt fritt musikalsk landskap. Ogh Skarbø som korpsleder styrer musikerne gjennom et ytterst spennende landskap med sitt funky trommespill. Stian Omenås, som man egentlig hører altfor lite på norske jazzscener, kjører en deilig trompetsolo, og jeg føler at vi befinner oss i nærheten av gamle George Clinton og Funkadelic i litt mer ordnede former. «Pilabue» starter med Eirik Hegdals klarinett, som tar oss med østover, godt assistert av Anja Lauvdals orgel og synth, før hele gjengen legger ut på en deilig tur ut iet nesten pop-aktig landskap før Lindströms steelgitar griper fatt i oss og hanker oss tilbake til Sambandsstatene. Men der får han ikke lov til å beholde oss lenge, før hele bandet kommer inn med et deilig riff.
Og slik fortsetter det. «Four Foxes» er på mange måter Hegdals glansnummer, hvor han leverer fint og spennende altsaksofonspill, før «Farrier and the Roof» og Hegdals klarinett tar oss ned til noe som i starten høres ut som en ballade, men hvor det funky uttrykket igjen kommer etter en kort stund. Vi får skulekorpsets hyllest til den belgiske musikeren Ruben Machtelinckx i «Lysets hastighet», hvor Omenås leverer en trompetsolo som ligger milevis over det man forventer av et skulekorps, før vi får «Kadó», som er en deilig og funky sak hvor mye hender og «Gliploss», som er en låt somflyter deilig av gårde, før de avrunder konserten med nydelig pedal steel-spill av Lindström i «50 MB RAM» før de alle stemmer i med ordløs sang av temaet, før det hel går inn i en litt innadvendt impro, temaet vokalt igjen, og litt med Lindstrøm. Og vi kan puste ut og vente på «åresalget», kaffen og vaflene (eller kanskje man heller serverer svele der Skarbø kommer fra?)
Skarbø skulekorps ville nok kanskje møtt motbør på de fleste korpstevner rundt omkring i det norske land, men som et band innenfor den mer funky jazzen holder dette mer enn godt nok. Og Skarbø er en kreativ person til å finne på navn til sine prosjekter, og Skarbø skulekorps må nok sies å være ett av de beste.
Musikken er variert og deilig å lytte til, og det er ingen tvil om at musikerne har hatt det morsomt i studio mens de jobbet med dette prosjektet. Jeg tror kanskje en del traumatiske opplevelser fra eviglange øvelser i en gymsal hvor det luktet en blanding av gummi og sure sokker, ble blåst vekk under innstuderingen av denne musikken.
Kreativt, morsomt og grådig tøft!
Jan Granlie
Signe Emeluth (as, elec), Eirik Hegdal (c melody s, cl), Stian Omenås (tp), Anja Lauvdal (org, synth), Johan Lindström (pedal steel, g), Chris Holm (b, synth), Øyvind Skarbø (dr, perc, vib, bjo)
