I de senere årene er det kommet en rekke norske band hvor uttrykket er temmelig rocka, hvor gitaren er i front, men hvor det musikalske uttrykket har ligget et sted mellom progressiv rock, electronica og moderne jazz. I Norge er det Terje Rypdal som er selveste «guruen» innenfor denne musikksjangeren. Men senere har band som Bushman’s Revenge og Grand Central med gitaristen Even Helte Hermansen som viktig element kommet frem i lyset. Men det har også dukket opp en haug med andre, yngre musikere som har hatt Helte Hermansen og «buskmennene» som viktige inspirasjonskilder. Og særlig synes jeg trioen Smith Komma John har hentet mange positive ting fra Helte Hermansen og trioen Bushman’s Revenge.
Smith Komma John består av gitaristen Stian Larsen, bassisten Adrian Myhr og trommeslageren Tore T. Sandbakken, som alle er veletablerte musikere fra norsk musikkliv med erfaring fra alt fra frijazz og pop til verdensmusikk. Trioen har spilt sammen i flere år og har blant annet turnert i Norge og Tyskland med sin energiske og deilige musikk.
I en tid hvor de fleste konsertene ble avlyst på grunn av en pandemi vi ikke kommer utenom, bestemte trioen seg for å samle inn gammelt og nytt materiale og dokumentere trioens musikk i studio. De nye komposisjonene er skrevet av Stian Larsen og ble spilt inn i Amper Tone i Oslo 13.-14. mai 2021.
Ifølge presseskrivet er Smith Komma John «en tradisjonell gitartrio i den egentlige forstand av formatet, men som musikalsk utvider rammene for jazz, rock og blues. Komposisjonene er lekne og har ofte et metaperspektiv på sjangere og musikalske stiler. De tilfører en liten skråstilling eller en ironisk vri av utradisjonelle sjangere til komposisjonene sine og bruker dette som et springbrett for interaksjon og improvisasjon. Bandet søker å formidle et uttrykk som har beina godt plantet i improvisert jazz hvor solisten får fritt spill og individuelle uttrykk, men hvor det er åpning for å leke med sjangre som reggae, latin eller frijazz».
Stian Larsen har i hovedsak vært primus motor i bandet, både som bandleder og låtskriver, og er en kjent skikkelse i musikkmiljøet i Oslo. Han er kjent som gitarist i alt fra jazz og fri impro til pop. Smith Komma John-prosjektet er hans retur til et mer tradisjonelt trioformat, men han tar med seg bagasje fra de forskjellige prosjektene han har jobbet med de siste 10 årene. I følge presseskrivet er «hans mål som solist og låtskriver å bruke kjente musikalske idiomer og stiler, mens han kjemper med dem til bristepunktet gjennom utvidet melodisk uttrykk og harmonikk. Fra et musikkhistorisk perspektiv er det et nikk til måten jazzmusikere brukte populærmusikk som grunnlag for sine improvisasjoner. «Fra Charlie Parkers bruk av Tin Pan Alley og latin via Stan Getz’ bossa nova og Miles Davis’ «Human Nature» til Derek Baileys «Standards», går det en rød tråd med improviserende musikere som tolker andres låter eller henter inspirasjon til egne komposisjoner. Det er i denne tradisjonen Smith Komma John ønsker å fortsette i en tid som stort sett har sett og hørt alt».
Etter å ha vært borte fra Norge og den norske jazzscenen i sju år, er det overraskende å høre en gitarist som Stian Larsen. Jeg kan ikke huske å ha lagt merke til denne glitrende gitaristen tidligere. Men flere av de prosjektene han har vært involvert i, har vært anmeldt på salt peanuts*, blant annet med bandet KööK, Pet Zoo, og på to plater med Andrew Lisle og Colin Webster. Men de andre musikerne i trioen har jeg fått fulgt fra min utlendighet. Myhr med flotte bidrag i plateproduksjoner med Jonas Cambien, i samarbeid med Michaela Antalová, Johan Lindvall Trio, Torg og Dag Magnus Narvesen Octet og Sandbakken i samarbeid med blant andre Dag-Filip Roaldsnes, Kristoffer Kompen og Sebastian Haugen-Markussen.
Og sammen har disse tre laget en strålende plate. Energimessig kan musikken på mange måter sammenlignes med den musikken Bushman’s Revenge har levert de senere årene. Men det er allikevel et særpreg over det vi får servert her, som plasserer de tre i et landskap utenfor Helte Hermansen, bassisten Rune Nergaard og trommeslageren Gard Nilsen. Jeg synes Larsen varierer mer enn Helte Hermansen, gjennom de sju sporene vi får servert på denne utgivelsen. Det er ikke energiutladninger hele veien, men det er også det. Men innimellom, som i den fine «Coleoptera», får vi en gitarpreget låt med fin backing av Myhr, som trakterer den akustiske bassen på utmerket og lyttende måte. Og gjennom hele platen forteller de tre fine historier vi kan spinne videre på. Hør bare på den fine og «lyse» «Tubamannen», som rusler fint og deilig rundt i gatene omtrent som Clark Kent når han ikke vil være Supermann. Og den fine «Reggi», som er deres egen versjon av musikken fra Jamaica, coolt og fint, før vi får «Klem», hvor Terje Rypdal dukker opp i bakhodet, og er en nydelig og tilbakelent balladelignende sak.
Så avslutter de med «Sarong Fasong», hvor elementer fra «Klem» tas inn i en annen og mer rocka sammenheng, med strålende kommunikasjon mellom gitar og trommer som grunnelement.
Dette er blitt nok en strålende gitarplate fra relativt unge, norske musikere som for alvor bør slippe ut på de mange scenene rundt om i Norge og Europa. For dette er strålende triomusikk fra tre utmerkede, norske musikere.
En gang hørte jeg noen påstå at det var feigt med band som besto av mer enn gitar, bass og trommer. Og i de senere årene har man fått såpass mange gode gitartrioer i Norge, at man (nesten) kan være enig. Og Smith komma John, er et ytterst godt eksempel på dette.
Jan Granlie
Stian Larsen (g), Adrian Myhr (b), Tore T. Sandbakken (dr)
