Trommeslageren Snorre Kirk kommer egentlig fra Norge, men har bodd såpass lenge i Danmark at han nå regnes som dansk.
«Europa» er hans andre innspilling i eget navn, og med på platen har han fått med kremen av danske bebop-musikanter i den litt yngre generasjonen.
Alle låtene er skrevet av Kirk, og allerede i åpningssporet, «Europa» kan vi registrere at vi har med en mer enn abil komponist å gjøre. Her er det swingen som står i høysetet. Musikken skal swinge, åkke som, noe hans medmusikanter er noen av de beste i Nord-Eurpa til å mestre.
Pianisten Magnus Hjorth har i flere år markert seg på den danske jazzscenen som en utmerket utøver, og her lar han det virkelig stå til. Det samme gjelder bassisten Lasse Mørck som spiller akkurat slik bass vi liker å høre det i slike sammenhenger.
Blåserekka består av kornettist Tobias Wiklund, altsaksofonist Oilly Wallace og tenorsaksofonist Jan Harbeck, og ved å lytte til den litt Cannonball-aktige åpningslåta, blir man umiddelbart i godt humør.
Neste ut er en latinballade med tittelen «Unsentimental», med tidstypisk pianospill fra Hjorth og nydelig, nesten Stan Getz-aktig tenorsaksofonspill av Harbeck. Denne låta kunne gått rett inn på Getz settliste uten problemer. En smektende og langflat latinballade , man sikkert med letthet kan danse til. Også verdt å merke seg er Wiklunds fine kornettspill.
«Coco» er tilbake til tretti-tallet, mens «Art Nouveau» er en nedpå jazzlåt med flott spill av Wiklund og alle tre blåserene. Oilly Wallace er veldig tett opp mot Cannonball Adderley her.
Så følger «Yesteryear», nok en nydelig ballade, hvor Wiklund igjen beviser hvilken god balladetolker han er. Han har en nydelig lyd i kornetten, og er et navn man bare skal merke seg.
«Varisly» swinger fint, men griper ikke helt tak i meg, mens «St. Germain-des-Prés», er akkurat så fransk som tittelen antyder. Her mangler egentlig bare en sensuell kvinnelig vokal med fransk tekst på toppen. Mye swingmusikk å høre her, spesielt på grunn av Magnus Hjorths fine pianospill.
Så rundes det hele av med «New Traditional», nok en Cannonball Adderley-aktig sak som swinger flott og uanstrengt. Her får vi en nydelig og fint oppbygd solo av Harbeck, som virkelig beviser hvilken dyktig saksofonist han er.
Snorre Kirk er ikke den trommeslageren som utmerker seg mest med lange intrikate trommesoloer og utagerende framtreden på scena. Han er mer komponisten og tilretteleggeren for bandet på «Europa», en jobb han gjør med stor overbevisning og stoisk ro. Noe som har ført til at hans nye innspilling er blitt en riktig perle innenfor den streitere jazzen. Hyggeligere enn dette kan det nesten ikke bli! Men at Kirk og hans musikalske venner ikke spiller mer i «hjemlandet» enn han gjør, er nesten en skandale! Hører du Edvard Askeland i Oslo Jazzfestival? Dette bandet hadde passet perfekt på din festival, og jeg kjenner mange som ville ha jublet.
Jan Granlie
Tobias Wiklund (cor), Oilly Wallace (as), Jan Harbeck (ts), Magnus Hjorth (p), Lasse Mørck (b), Snorre Kirk (dr)
