Den «emigrerte», norske trommeslageren Snorre Kirk, har i mange år vært en av de «stødigste» trommeslagerne i Danmark. Etter å ha markert seg på den «streite» delen av den europeiske jazzscenen som sidemann med noen av de ledende musikerne på den skandinaviske jazzscenen, pluss at han har jobbet med fremtredende internasjonale navn som Diane Schuur, Eric Reed og Stephen Riley, fremstår han nå som en utmerket og særegen trommeslager og komponist i sine egne prosjekter.
Med Blues Modernism, som debut under eget navn i 2012, som ble kåret til årets jazzplate i JazzSpecial, samt at de fikk to nominasjoner i den danske Grammy Awards, fikk trommeslageren en mulighet til å vise frem sine egenskaper som komponist og bandleder. Med sin påfølgende utgivelse, Europa, opparbeidet han seg et navn innenfor den internasjonale jazzen.
I den nye all-star-konstellasjonen i hans internasjonale kvartett har han slått seg sammen med to av Storbritannias beste musikere, Giacomo Smith på saksofoner og klarinett, samt Joe Webb på piano – begge mye brukte musikere på London-scenen. De har spilt med en rekke kjente navn som spenner fra Wynton Marsalis til Jamie Cullum. Med mangeårige Kirk-samarbeidspartner, bassisten Anders Fjeldsted, presenterer denne kvartetten en fin versjon av den «moderne lyden av klassisk jazz», som det skrives i pressemeldingen. I tillegg til de forannevnte har de også invitert med gitaristen Alexander 8Honey Boulton på tre av de åtte sporene.
Og selv om musikken høres tradisjonell ut, med låter som ville gått lett inn i standardlåt-settlistene, er alt stoffet skrevet av Kirk. Og fra de starter med «Opening Night» og til de avrunder med «Meditations In Blue» er dette smakfull og bluesbasert jazz i stilen fra 50-tallet, hvor musikere som Johnny Hodges og hans like dukker opp i bakhodet.
Hele vegen svinger det upåklagelig ii en lett tilbakelent stil, hvor man spesielt legger merke til det fine altsaksofonspillet til Smith. Og hele vegen gjennom, merker man seg det distinkte trommespillet til kapellmesteren, med et utmerket komp fra Fjeldsted og Webb, som begge avleverer noen strålende soloer, men som jeg synes blir liggende litt for langt bak i lydbildet der de slipper til, særlig i de første låtene.Webb ligger ofte tett på det svingende pianospillet vi kjenner fra Count Basie, og Fjeldsted avleverer noen stødige soloer som passer perfekt inn i helheten.
Dette er utmerket klubbmusikk, enten de legger seg tett på Hodges i de «sugende» bluesbaserte låtene, eller i de med fullt driv. Det er godt at det er noen som holder fanen såpass høyt når det gjelder å skape ny jazz i fotsporene etter de gamle heltene. Og jeg vet at det alltid blir høy og god stemning på de klubbjobbene dette bandet gjør.
Jan Granlie
Gioacomo Smith (alto saxophone, soprano saxophone), Joe Webb (piano), Anders Fjeldsted (double bass), Snorre Kirk (drums), Alexander Honey Boulton (guitar)
