Jeg synes det kan være spennende med soloplater utgitt av trommeslagere og perkusjonister. Men jeg foretrekker kanskje heller soloprosjekter med pianister, saksofonister, bassister og trompetere. Men i de senere årene er det kommet en del spennende soloplater også for trommeslaagere og perkusjonister.
Og en av de mest spennende er Sofia Borges. Jeg har en mistanke om at hun holder til i Tyskland eller Nederland, og siden platen er innspilt i HAL5 Studio i Amsterdam, så heller jeg til at hun holder til i den byen.
Hun er perkusjonist, komponist og improvisator som har fått en fremtredende plass gjennom en lang rekke internasjonale prosjekter de senere årene. Som soloartist, og i samarbeid med en rekke internasjonale artister innenfor samtidsmusikk, improvisert musikk, frijazz og verdensmusikk, har hun spilt på en rekke internasjonale festivaler, inkludert Jazzfest Berlin (Tyskland), WOMAD i Spania, Australia, Storbritannia og New Zealand, i Brasil), i Taiwan), Irland og mange andre steder i Sveits, Estland, Frankrike, Portugal, Macau og Polen. Hun samler tradisjonelle og spesiallagde instrumenter og elektronikkkonfigurasjoner i sin kunst, og på disse to CDene får hun utfolde seg fritt i sitt verdensomspennende, musikalske landskap.
De to platene inneholder to låter på hver plate, og alle låtene tar oss med inn i et verdensmusikklandskap som på en spennende måte kombineres med samtidsmusikk. Kanskje hadde det holdt med en plate, men siden Borges har mye å fortelle, så er det helt ok at hun sprer seg ut over to plater.
Og det er aldri noen tvil om at det er en kreativ og dyktig trommeslager og perkusjonist vi her får høre. Med trommer, masse forskjellig perkusjon og elektroniske hjelpemidler lager hun spennende musikk som tar oss med ut på en lang reise inn i landskaper vi altfor sjelden oppsøker.
Første sporet på den andre CDen, «Winding and Roll», føles nesten litt skremmende, og man føler seg nesten som man står helt alene langt inne i en jungel omkranset av truende rovdyr, før vi reddes av elektronikken som kan høres ut som en vibrafon. Men det varer ikke så lenge før vi får lyder fra undergrunnen i sistesporet, «I Am», som nesten høres ut som et heavy og eksperimentelt rockeband – ikke så veldig langt unna Sonic Youth eller andre i den sjangeren. Spennende på mange måter, og ytterst kreativt.
Sofia Borges har laget en spennende plate som utfordrer lytteren på mange plan. Musikken henger fint sammen, og hun forteller oss flere interessante historier gjennom de fire «strekkene».
I coveret forklares det på en helt grei måte om hva hun har tenkt med de fire komposisjonene/improvisasjonene, noe som kan være nyttig for oss som bare er til stede som lyttere, og som ikke ser henne utfolde seg på en scene. Og det er selvsagt en ulempe, for dette er musikk man aller helst skal høre i en konsertsal – gjerne en mørk og dyster en.
Jan Granlie
Sofia Borges (comp, perc, dr, amplified objects, toys, field rec, elec)
