Sondre Ferstad er en norsk musiker jeg ikke kjente noe til før jeg mottok denne utgivelsen fra plateselskapet AMP. De forener en klassisk strykekvartett med jazzmusikere fra jazzmiljøet i Trondheim. Ensemblet er fullt av sterke musikere med tydelig identitet, og med ensembleleder Ferstads nære og sarte munnspill i front, har bandet allerede vist en unik evne til å berøre publikum. Med sterke komposisjoner favner musikken alt fra små minimalistiske konsepter til heftige riff og rytmer, og innimellom kan man skimte referanser til blant andre pianisten Christian Wallumrød og norsk salmetradisjon.
Å spille jazz på munnspill (et ord man slett ikke skal bruke på dansk, hvor det heter mundharmonica), er det ikke mange som gjør etter at Toots Thielemans la ned spillet for noen år siden. I Danmark har man Mathias Heise, som får mye positiv omtale for sitt spill, et spill som ligger et godt stykke fra det vi her får høre fra Ferstad.
«Minimal» er Ferstads debutalbum, og er en ytterst original utgivelse i det norske jazzmiljøet. Platen er produsert av fiolinisten Ola Kvernberg, som også var et originalt tilskudd til jazzlinja i Trondheim da han ankom med «string swing»-tradisjonen i ryggsekken, og skulle bryne seg på freejazzen og den eksperimentelle musikken i Trondheim. For det er unektelig ikke hvert år det kommer studenter til jazzlinja med munnspill som hovedinstrument. Men Ferstad gjorde det, og det tror jeg både han selv og miljøet ved jazzlinja har hatt godt av.
For han er både en svært dyktig musiker, og ikke minst komponist. De 10 komposisjonene vi får servert på «Minimal» tyder ikke på at vi har med en student å gjøre. Her får vi servert «voksen» musikk, som like gjerne kunne vært gjort av musikere med flere titalls år i det profesjonelle musikklivet på baken.
Og komposisjonene har stor variasjon, for den mer konvensjonelle «Romskip», som åpner ballet, via de relativt frittgående «Pianomute» platas desiderte høydepunkt for denne lytteren, og tittelsporet «Minimal», som er en slags salme tolket i et relativt fritt landskap, til den monumentale «Danijelu», som er helt på grensen til å bli nesten for høytidelig. Og hele veien overraskes man av det løsslupne og frie spillet til musikerne. Ved siden av Ferstad selv på munnspill, som ofte låter som en saksofon i sammenhengen, velger jeg å sette kryss i margen for pianisten Vegard Lien Bjerkans fine, og til tider minimalistiske spill. Men her er det ingen grunn til å fremheve noen i forhold til andre. Jeg synes de alle gjør en formidabel innsats på dette debutalbumet, som bør gi Ferstad og hans ensemblemusikere god plass på de mange, norske (og nordiske) jazzscenene framover. For dette låter originalt, spennende og fint hele veien, og det er musikk som flere enn de som fra tid til annen er innom en av de siste gjenlevende plateforretninger burde få muligheten til å høre.
Overraskende og fint!
Jan Granlie
Sondre Ferstad (harm), Vegard Lien Bjerkan (p), Morten Berger Stai (b), Wilhem Westerman (dr), Stefan Penjin (vio), Oliver Leonhard Bailey Dyb (vio), Björn Guo (viola), Astri Hoffmann-Tollaas (c), Ole Kvernberg (bouzouki)
[amazon_link asins=’B07DDP78NP’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’f5d80a75-db6b-11e8-9a5b-b1c3998d2a65′]
