Her følger nok en samleCD fra selskapet Phono. De har de senere årene benyttetr seg av begrensningene i copywrightene, og har vært ytterst ivrige på å utgi musikalske godbiter fra 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet, som nå er frigitt og til fri avbenyttelse.
Selv om Sonny Clark var dypt påvirket av Bud Powell, utviklet han allikevel en hardt swingende personlig stil, full av nyanser og detaljer. Betraktet som innbegrepet på en hardbop pianist, nådde Clark ikke den berømmelsen han hadde fortjent før han døde i 1963, kun 31 år gammel, selv om det hevdes at han aldri spilte inn en dårlig plate. Som sideman eller som bandleder. Han var hovedsakelig kjent for sine sju plater han ga ut på Blue Note, hvorav tre, fra 1957-58, forefinnes i denne samlingen, pluss innspillingen «Sonny Clark Trio» fra 1960, hvor han spiller med bassisten George Duvivier og trommeslageren Max Roach.
På de to CDene møter vi han i en rekke mer eller mindre velkjente hardbop-låter, gjort sammen med de to mesterne Paul Chambers (b), og Philly Joe Jones (dr), med Chambers og Wes Landers (dr) og med Jymie Merritt (b) og Landers (dr).
Sonny Clark kom fra Herminie i Pennsylvania, en kullgruveby øst for Pittsburgh. Hans far var gruvearbeider, og døde to uke etter at Sonny ble født. Han var den yngste av åtte barn, og som 12-åring flyttet han til Pittsburgh. Og det var der han bestemte seg for å bli jazzmusiker. Han bodde hos sin tante, og som 20-åring, etter å ha fått spille med Wardell Grey, vble livet staket ut for han. Han dro til San Francisco med Oscar Pettiford og jobbet med klarinettisten Buddy DeFranco. Han turnerte i USA og Europa med DeFranco til januar 1956, da han ble med i The Lighthouse All-Stars. Men etter hvert ønsket han seg tilbake til østkysten, og da han spilte med Dinah Washington i 1957, tok han beslutningen og flyttet til New York. Her ble han raskt en etterspurt musiker, og satt inn med flere av de ledende musikerne i byen. Han gjorde plater og konserter med Kenny Burell, Donald Byrd, Paul Chambers, John Coltrane, Dexter Gordon, Art Farmer med flere. Han var sogar med på konserter med Charles Mingus, Sonny Rollins, Billie Holiday og Lee Morgan.
Han døde i New York, og den offisielle årsaken var hjerteinfark, men sen sannsynlige årsaken var nok heller en overdose heroin.
Med «The Art Of The Trio», har vi fått et mer enn verdig testamente fra en av de mer eller mindre glemte pianistene fra slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.
Musikken er fra start til mål strålende, men jeg synes kanskje den første CDen er best, hvor han får «kjørt» seg med Paul Chambers og Philly Joe Jones. Men uansett er dette to CDer med praktifull musikk, man bare må saffe seg!
Jan Granlie
Sonny Clark (p), Paul Chambers (b), Jymie Merritt (b), George Duvivier (b), Philly Jo Jones (dr), Wes Landers (dr), Max Roach (dr)
