Rett før sin død i 1964, var Eric Dolphy på besøk i Nederland, for å gjøre konserter. Her spilte han sammen med pianisten Misha Mengelberg, bassisten Jacques Schols og trommeslageren Han Bennink. Det ble også gjøre plateopptak med bandet, som er å finne på platen «Epistrophy» (ICP 015) og . «Last Date» (Fontana, 1964). Dolphy var tydeligvis ikke spesielt fornøyd med å spille med de nederlandske musikerne, men historien forteller oss at, i alle fall Mengelberg og Bennink, ble to av landets mest spennende jazzmusikere etter dette møtet. Bennink er fremdeles svært aktiv i en rekke forskjellige sammenhenger, mens Mengelberg forlot denne verden den 3. mars 2017.
Noen år etter møtet mellom de nederlandske musikerne og Dolphy, var saksofonisten Sonny Rollins i landet. Året var 1967 og Rollins var på turné i landet, hvor han, sammen med bassisten Ruud Jacobs og trommeslageren Han Bennink blant annet var i VARA Studio 5 i Hilversum, en livekonsert fra NCRV Television fra Go-Go Club i Laasdrecht, og i Academia voor Beeldende Kunst i Arnheim, hvor opptakene vi får på denne dobbeltCDen er hentet. Den første platen er innspilt i Hilversum og i Laasdrecht den 5. mai, en travel dag for musikerne, mens den andre er innspilt den 3. mai.
Innspillingene og turneen ble gjennomført ett år etter at Rollins hadde gjort innspillingen «East Broadway Run Down» med bassisten Jimmy Garrison, trommeslageren Elvin Jones og trompeteren Freddie Hubbard. Så gikk det hele seks år før Rollins igjen kom med plate. I den tiden var han i en lengre periode i India, og var opptatt av andre ting enn saksofonspill og turnering rundt om i USA og Europa.
Da disse opptakene ble gjort, var Rollins 36 år, og var mer eller mindre på høyden av sin kreative karriere, og å høre han i triosammenheng, som man hadde lært seg å høre ham på plater som «A Night at the Village Vanguard» (Blue Note, 1957), «Way Out West» (Contemporary, 1957) og «Freedom Suite» (Riverside, 1958), men med nye samarbeidspartnere, er en stor musikalsk opplevelse, nesten uansett.
Under sitt korte, og ytterst hektiske 1967-besøk i Nederland spilte Rollins med to av landets fremste, unge jazzmusikere, som flere ganger ble hentet inn for å spille med besøkende, amerikanske musikere som Johnny Griffin, Ben Webster, Wes Montgomery og Clark Terry. Jacobs var en bassist som spilte «rett fram» og som passet perfekt som kompmusiker, mens Bennink hadde utviklet et rykte som en frisk avantgarde musiker, etter å ha spilt med Eric Dolphy i 1964. Opptakene er hentet ut fra de nederlandske jazzarkivene, noe som viser hvor viktige slike arkiveringsjobber er for både jazzen og andre kunstformer.
Og de starter med Hart og Rodgers «Blue Room», som også er å finne på innspillingen «Sonny Rollins on Impulse» (Impulse, 1965), en fin ballade hvor Rollins fører an med strålende spill, før vi får en hurtig og relativt pågående versjon av Miles Davis-låten «Four», hvor Jacobs spiller en fin, men ikke oppsiktsvekkende solo som går på 4/4, men som fungerer fint. Deretter får vi 4/4-break mellom Bennink og Rollins, hvor man hører at Bennink er adskillig «friere» i sitt spill enn mange av sine samtidigs trommeslagerkolleger, før de er over i Gerswin og Gerswins «Love Walked in» med overbevisende tenorsaksofonspill av Rollins. Her får vi en bass-solo som er adskillig friskere enn den forrige, og låten avrundes med 4/4-spill mellom Rollins og Bennink, før vi får temaet på nytt. Flott, og akkurat slik det skal være!
Den første sekvensen avsluttes med Miles Davis’ «Tune Up» i en frisk og velopplagt versjon. Fin bass-solo fra Jacobs, og Rollins i «fint driv», og man kan nesten høre at han trives i det nederlandske samarbeidet. Her går Bennink enda litt lenger ut til «venstre» i sin solo, og viser hvorfor han i dag er en av de mest spennende trommeslagerne i jazzen.
Fra opptakene i Laasdrecht får vi først Rollins egen «Sonnymoon for Two», før vi får en ny versjon av «Love Walked In». Her er det tydelig at opptakene er gjort i en klubb, hvor lydforholdene ikke er like gode som i studio. Men det spiller ikke så stor rolle, selv om man stort sett kun hører Rollins og Bennink, og at Jacobs forsvinner litt bak trommene til Bennink. Men da er det bare å konsentrere seg om de to, og det er egentlig mer enn nok å få med seg. For her er detaljrikdommen stor. I «Sonnymoon for Two» pisker og pusher Bennink på i bakgrunnen, mens Rollins gjør så godt han kan med å følge det kreative spillet til Bennink. Vi får også en bass-solo, hvor Bennink roer seg litt ned, og «lydmannen» (etter lydbearbeidingen i etterkant) skrur opp basslyden så vi får den bedre fram, før de går inn for landing med mer kreativt trommespill og Rollins som forsøker å følge Benninks mer moderne spillemåte.
«Love Walked In» er ikke så ulik studioversjonen, men den mektige introen til Rollins er nesten enda mektigere her. Og her får vi en typisk og lengre solo fra Rollins som er så kreativ i sin oppbyggelse, at det er en fryd å lytte til. På denne låten er også bassen mer med i lydbildet, og det er tydelig at nå er musikerne blitt «varme i trøya». Nydelig! Her er Rollins innom fraser fra flere andre låter som han på utsøkt måte fletter inn i sin solo. Og helt mot slutten, etter utannonseringen, kommer Kalmar og Rudys «Three Little Words», som også kom ut på «Sonny Rollins on Impulse!», som en slags bonus. Hvor de tre virkelig «køler på», og det er tydelig at Rollins har funnet en trommeslager han virkelig kan duellere med, slik han kunne det med Elvin Jones. Denne siste låta er hentet fra opptaket fra Academia voor Beeldende Kunst i Arnheim, og gjør at vi nesten ikke kan vente med å sette på den andre platen. For her er det så mye energi og vitalitet at halvparten nesten kunne vært en fjerdedel. Makan til tøft spill!
Hele den andre CDen er viet opptakene fra Academia voor Beeldende Kunst i Arnheim, og de starter med en medley med Gerswin og Gerswins «They Can’t Take That Away From Me» og Rollins’ «Sonnymoon For Two», før vi får Kaper og Wasjhingtons «On Green Dolphin Street», koblet sammen med Gordon, Warren og Hines «The Will Never Be Another You», før de går inn for landing med nok en versjon av «Love Walked In» og «Four». Og hele veien fortsetter de tre musikerne å servere strålende jazzmusikk, med en enorm energi og kreativitet som, med noen få hederlige unntak, savnet sidestykke på den tiden. Rollins sitt tenorsaksofonspill er glimrende, men all den kreativiteten man etter hvert har hørt fra han, og med et strålende komp, selv om jeg også på andreCDen synes bassen forsvinner litt. Og hvordan de tre sammenkobler to og to låter er fremragende, og det er nesten som Rollins er umulig å stoppe når han setter i gang og virkelig «får fot».
«Rollins in Holland» er blitt en strålende innspilling, som bør finnes i ethvert møblert hjem. Det er to plater med relativt velkjent materiale, men det blir aldri kjedelig å lytte til Rollins sammen med Jacobs og Bennink.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Sonny Rollins (ts), Ruud Jacobs (b), Han Bennink (dr)
