Sun Ra, som var født Herman Poole Blount, levde i vårt univers fra 22. mai 1914 til 30. mai 1993. Han kan godt beskrives som jazzens mest mytiske og mystiske person, som hevdet å ha kommet til jorden fra planeten Saturn. Uansett er det noe usikkerhet rundt hans tidlige liv og karriere, men fra midten av 1930-tallet var han aktiv på musikkscenen i Chicago, hvor han i 1946 jobbet som arrangør for sitt tidligste forbilde, orkesterlederen Fletcher Henderson. Etter å ha spilt med blant andre saksofonisten Coleman Hawkins og fiolinisten Stuff Smith, dannet han sitt eget band på begynnelsen av 1950-tallet, som ved midten av tiåret fikk navnet The Arkestra, et storband som han senere ledet og som inneholdt en rekke ‘trofaste ‘ musikere, inkludert saksofonistene Pat Patrick og John Gilmore. Arkestra var tydelig påvirket av bebop og av arrangører som Duke Ellington og Tadd Dameron, men på begynnelsen av 1960-tallet inkorporerte Sun Ra et bredt spekter av elementer av overraskende og eksperimentell karakter.

The Arkestra arbeidet med modale former og fri improvisasjon samt med spesielle instrumentkomposisjoner og elektronikk.

I tillegg ble afrikansk musikk, kultur og mystikk uløselig knyttet til orkesterets – både visuelle og auditive – uttrykk. Sun Ra opprettet også et av de første musikereide plateselskapene, Saturn Records, som ga ut rundt 100 album, hvorav noen har blitt gitt ut på nytt på andre plateselskaper, mens originalplatene, som ble gitt ut i svært små opplag, har blitt samleobjekter. Fra 1970-tallet jobbet han også med funk og med ‘klassisk’ storbandjazz, som sammen med hans originale synthesizerspill og særegne fremtoning, samt en rekke andre spektakulære innslag gjorde The Arkestras konserter til noe ganske unikt. Som solopianist viste Sun Ra innflytelse fra både Count Basie, Thelonious Monk og europeisk impresjonisme.

At The Showcase – Live In Chicago 1976-1977, inneholder tidligere uutgitte liveopptak med Sun Ra fra to konserter på Joe Segal’s Jazz Showcase i Chicago. Den første platen fra konserter den 4. og 10. november 1977, og den andre fra den 21. februar 1976. Dette er en offisiell utgivelse på produsent

en Zev Feldmans Jazz Detective plateselskap, i samarbeid med Elemental Music, og i samarbeid med Sun Ra Trust, utgitt ii forbindelse med Record Store Day 2024. Utgivelsen er «godkjnt» av den mangeårige Sun Ra-eksperten Michael D. Anderson, og overført fra de originale spolebåndene, og utgitt i et begrenset opplag på to 180 grams LPer, og 2-CDer, med omfattende linernotes med sjeldne bilder, en tekst av forfatteren og historikeren Ashley Kahn; og intervjuer og uttalelser fra en rekke musikere.

The Arkestra, som faktisk fremdeles turnerer med mange av de samme musikerne, som for eksempel saksofonisten Marshall Allen, som ble født den 25. mai 1924, og runder straks 100 år!

Vi får sju komposisjoner på den første platen og seks på den andre, og for den som kjenner Sun Ras musikk fra før, er dette en utmerket komplettering av «samlingen». Alle låtene er skrevet av Sun Ra, med unntak av «Rose Room» på den første platen, som er skrevet av Art Hickman og Harry Williams i 1917 for Vic Meyers and his Orchestra (til plateutgivelse i 1928).

Og hele «sirkuset» starter med «New Beginning», en relativt frittgående komposisjon, som nesten like gjerne kunne vært gjort av Art Ensemble of Chicago. For det er ofte i det samme landskapet de ligger. Fri improvisasjon kombinert med drivende sekvenser som tar musikken inn i det mer kjente og populære. Deretter følger «View From Another Dimension», hvor trommer og perkusjon leder oss inn i et slags afrikansk landskap, før det rytmiske blir brutt av Sun Ras keyboards, som sannsynligvis skal forestille det utenomjordiske. Og slik fortsetter det eksperimentelle helt fram til femtesporet «Rose Room», hvor de fire første låtene nærmest kulminerer i denne gamle swing-låta, med heftig tenorsaksofonspill av John Gilmore. Og ved at såpass «moderne» musikere gjør denne gamle låten, får vi en helt egen versjon, som ligner på mange moderne jazzband som «moderniserer» de gamle komposisjonene. Og denne versjonen er råtøff, og viser at Sun Ra hadde et svært godt øye til historien.

Deretter beveger vi oss igjen ut i «outher space» med «Moonship Journey», som også ligger i et slags swing-landskap med uhøytidelig vokal over et band som svinger fint. Det er Gilmore som «tar grep» i en heftig solo før Michael Ray (eller Ahmed Abdullah) beviser at høydetrompetrollen er riktig plassert. Trompetsoloen er heftig over et svingende komp, før Gilmore igjen er tilbake i front med et spill som er en «släger» og en morsom klubblåt som garantert slo pusten ut av mesteparten av publikum i Chicago-klubben.

Så avslutter de den første platen med «Velvet», og nå har bandet virkelig spilt seg varme. Dette er også en låt som kunne vært en moderne versjon av en eldgammel swinglåt. Vi får nok en strålende trompetsolo som svinger infernalsk. De tre siste låtene minner en del om det vi fikk på albumet Sunrise in Different Dimensions som kom på platemerket Hat Hut i 1980. Himmelsk tøft, og med et drivende godt band som virkelig «gir jernet». Og Marshall Allens altsaksofonsolo er praktfull!

Den andre platen starter med «Calling Planet Earth & The Shadow World», hvor kaoset er i gang allerede fra start. Fritt og freidig, før Sun Ra «tar grep» med sitt ytterst originale keyboardspill sammen med heftige trommer og perkusjon. Dette er albumets lengste låt, som klokkes inn på 17:44, og hvor sjefen sjøl styrer rakettoppskytingen som var det noe NASA ikke hadde kontroll over. Og jeg tenker at dette er noe som satte store deler av jazzmiljøet ut av fatning. For om dette ble gjort i dag, hadde det nok blitt akseptert, men i 1976? Saksofonene kommer etter hvert inn og skaper enda mer kaos i rekkene, trommer og perkusjon jobber intenst, før noen av saksofonene overtar og tar oss med ut i det utenomjordiske på en fremragende måte.

«Theme of the Stargazers» roer litt ned med Sun Ras speisa keyboards, men ikke uten at det er heftig og tøft, før vi får «Space is the Place», som var Sun Ras mantra, og som var tittelen på hans album fra 1973. Her får vi den i en temmelig «rølpa» versjon med temmelig speisa vokal. Dette er også en slags modernisert swing-låt, hvor bandet koser seg glugg i hjel, og er en ustyrtelig tøff versjon av låta. Jeg forestiller meg egentlig dette som avslutningslåta, og det er godgt mulig at det også er tilfelle for vi får nesten to minutter med applaus, før de drar i gang med ekstranumrene, hvor den første er «Ebah Speaks in Cosmic Tongues» med heftig og råtøff vokal, og publikum er fullstendig i ekstase.

Så avslutter de med «Greetings from the 21st Century», og nå er festen virkelig i gang. Dette er en «call and responce»-låt med sannsynligvis Sun Ra som vokalist, og med publikum som medvokaister som ikke vil slippe bandet av scenen. Så avsluttes det hele med Joe Segal, som var enn legendarisk impresario i Chicago.

Jeg har hørt en rekke utgivelser med Sun Ra, både studioopptak og konsertopptak. Men dette tror jeg må være ett av de mest fornøyelige opptakene jeg har hørt med, kanskje, det beste bandet Sun Ra hadde i karrieren med The Arkestra. Her får du alt fra det eksperimentelle og frie, galskapen, det utenomjordiske og, ikke minst, Sun Ras evne til å modernisere den gamle jazzen til noe som fungerer utmerket som «party»-jazz også i dag. Jeg forstår hvor mange av de større ensemblene som holder på i dag tar mange av sine ideer fra, som for eksempel Andreas Røysum Ensemble, som jeg mener kanskje er det bandet som virkelig har klart å ta Sun Ras musikk videre.

Dette er himmelsk morsomt, spennende og drivende musikk som gjør dagen (og festen) til et høydepunkt. Og la oss håpe at de som bringer The Arkestra videre, fortsetter å føre tradisjonen videre i Sun Ras ånd. Så får vi håpe at Marshall Allen kan være med til han fyller både 100 og 105 år, og at vi får muligheten til å høre denne vitale gjengen askillig flere ganger i årene som kommer.

Jan Granlie

Sun Ra (piano, keyboards), John Gilmore (tenor saxophone), Marshall Allen (alto saxophone, flute, kora), Danny Davis (alto saxophone, flute),  Elo Omoe (alto saxophine, bass clarinet), Danny Thompson (baritone saxophone, flute), Michael Ray (trumpet), Ahmed Abdullah (trumpet), Emmett McDonald (bass trumpet), Vincent Chancey (french horn), Dale Williams (guitar), Richard William (bass), Luqman Ali (drums), Eddie Thomas (drums, vocals), James Jacson (ancient infinity drum, oboe), Atakatune (congas), June Tyson (vocals), Cheryl Banks Smith (vocals), Wister (Judith Holton) (vocals)