Den amerikanske altsaksofonisten Tim Berne er en av de mest aktive saksofonistene på kloden akkurat nå. Han er stadig på reise, også mye i Europa, og han samarbeider hele tiden med spennende konstellasjoner innenfor den nyere akustiske jazzen.
I prosjektet Sunny Five, samarbeider han med gitaristene Marc Ducret og David Torn, el.bassisten Devin Hoff og trommeslageren Ches Smith. Innspillingen er gjort i begynnelsen av september 2022 i Firehouse 12 i New Haven i USA, og vi får fire kollektive improvisasjoner, hvor jeg føler mystikken og den litt «tunge» improvisasjonen råder grunnen – i alle fall i begynnelsen.
Det starter med «Piper», hvor elektronikken er med på å lage flere lag av Bernes saksofon dominere det «melodiske», med en relativt tung og dyster bakgrunn fra de andre. Jeg får litt problemer med å skille de enkelte elementene fra hverandre, men det har kanskje vært en av ideene til produsenten David Torn, men etter hvert løser det seg litt opp, og basisen overtas litt av bass-spillet til Hoff, før de tar oss ut i noe som lett kan forbindes med stratosfæriske lyder med altsaksofonen på topp. Spennende og ytterst billedskapende.
«Scratch» fortsetter litt i samme sporet, med elektronikken som ledestjerne i starten. Musikken utvikler seg i det Berne kommer inn med spennende altsaksofonspill, men man kan høre at dette er kollektivt improvisert, siden musikken ikke er like strukturert som man kanskje hadde håpet. Men spillet til Berne er strålende. Men man blir på mange måter sittende og vente på at noe spennende skal skje, men det blir ofte Berne som leder an, og så henger de andre seg på og legger et bakteppe for hans improvisasjoner.
Men måten de gjør det på er fremragende. Det er egentlig ikke så ofte vi får gleden av å høre det typiske gitarspillet til Ducret, mens vi er mer vant til de lengre linjene til Torn. Og med utstrakt bruk av elektronikk, både fra Torn og Smith gjør at Berne nesten kan gjøre hva han vil i de relativt heftige improvisasjonene i front.
I «Craw» er det lystigere stemning i bandet, noe det litt funky bass-spillet til Hoff bidrar til. Trommespillet til Smith legger seg fint inntil bass-spillet på en løs og fin måte, og her får vi endelig litt gitarspill fra Ducret, jeg er temmelig sikker på at det er han, for spillet er akkurat slik vi har hørt han tidligere så mange ganger. Berne legger seg fint på toppen med en (nesten) Ornette Colemansk frasering som er med på å gjøre denne improvisasjonen til platas høydepunkt. Fritt, heftig og deilig, og med masse energi.
Så avslutter de med den lange «Floored», hvor gitarene fåår en større betydning, noe som nesten gjør låten til en heftig rocke-ballade innenfor grunge-landskapet. De to gitarene spinner fram et fint kollektivt spill sammen med Berne, som etter hvert tar mer og mer over i rollen som den førende musikeren. Men hele veien er det det kollektive samspillet som gjør både denne låten og resten til en spennende, musikalsk opplevelse.
Jeg føler nesten at de fem musikerne forsøker å gå lenger inn i musikken enn de vanligvis gjør på denne utgivelsen. De vil grave seg helt til bunns i improvisasjonene, og de gir seg ikke før de har kommet til bunns i hverandres ideer. Det gjør at dette er en plate man virkelig skal sette seg ned med, i ro og fred, og virkelig konsentrere seg om hva de fem foretar seg.
Spennende!
Jan Granlie
Tim Berne (alto saxophone), Marc Ducret (guitars, table guitar), Devin Hoff (electric guitar), Chess Smith (drums, electronics), David Torn (guitar, live multi-looping)
