Mer tidligere uhørt musikk fra Japan, utgitt på serien «Chap Chap Series» fra selskapet NoBusiness i Vilnius. Og, som alltid, er det ytterst spennende musikk vi får servert fra andre siden av jordkloden.
Gitaristen Masayuki JoJo Takayangi 高柳 昌行 ble født den 22. desember 1932, og forlot denne verden den 23. juni 1991, og var kjent som en utpreget freejazz- og støymusiker i hjemlandet. Han var aktiv på den hjemlige jazzscenen fra slutten av 50-tallet, og på 60-tallet startet han bandet New Directions, som senere fikk navnet New Directions Unit, som gjorde en rekke plateinnspillinger i løpet av 70-tallet. Han gjorde også flere innspillinger med saksofonisten Kaoru Abe, og han har helt til nå vært en relativt ukjent utøver her i «vesten».
Bassisten Nobuyoshi Ino 井野信義, gjorde platen «Reason For Being» sammen med Takayangi i 1990, Han ble født den 26. mars 1950, og har vært å høre med musikere som Terumasa Hino, Aki Takase, og en rekke andre japanske musikere, pluss at han har gjort en duoplate med trompeteren Lester Bowie, mens pianisten Masabumi PUU Kikuchi 菊地 雅章 ble født den 19. oktober 1939 og forlot oss den 6. juli 2015, og var en av de virkelige veteranene innenfor den japanske jazzen. Ved siden av å spille med mer «streite» amerikanske musikere som Lionel Hampton, Woody Herman, Pee Wee Ellis, Helen Merrill, Sonny Rollins, Mal Waldron, Joe Henderson, McCoy Tyner, Gary Peacock, Billy Harper og Hannibal Marvin Peterson, spilte han også med både Gil Evans, Paul Motian, og Miles Davis.
Men han spilte altså også med den ytterst «frittgående» gitaristen Masayuki JoJo Takayangi på denne klubbjobben på Jazz Inn Lovely i Nagoya, Japan den 9. oktober 1990, og musikken vi får servert ligger et godt stykke unna det vi kjenner fra de musikerne som er nevnt over.
Men de begynner «dannet», med låten «III» som er en variant av en amerikansk standard jeg ikke husker navnet på. Og det er tydelig at de tre forsøker seg på å tilfredsstille publikum med relativt «dannet» musikk i starten. Og selv om de tre hele veien forsøker å holde seg innenfor de relativt «stramme» rammene i musikken, får vi fine «utglidninger» fra alle tre i en relativt rolig blues. Spesielt legger man merke til fint pianospill fra Kikuchi og et originalt gitarspill fra Takayangi. Og så gjør Ino en iherdig innsats med å holde de to sammen, som om han befant seg litt mellom «barken og veden». Og han slipper til med en fin solo, som, i likhet med resten, er neddempet og fin.
De neste to låtene, «Duo I» og «Duo II» er duoer mellom Takayangi og Ino, og beveger seg et godt stykke ut mot det «frittgånde». Dette er moderne jazzgitar fra øverste hylle, med et årvåkent bass-spill, hvor de, selv om dette blir skapt der og da, gir mening og spennende innhold. Takayanghis gitarspill er ytterst originalt, og det er ikke ofte vi hører slikt gitarspill i 2021, hvor det ofte er om å gjøre å spille teknisk og «røddig». Det er tydelig at Takayangi ikke brydde seg så mye om det i 1990, derfor blir spillet hans spennende og originalt. Og med et stødig bass-spill blir han hjulpet til å holde et slags «fokus». Man kan kanskje sammenligne gitarspillet litt med Derek Bailey og hans like, men allikevel er dette originalt og tøft.
Så avslutter de med to triolåter, «Trio I» og «Trio II», hvor de fortsetter utviklingen. Fra å starte innspillingen med en langsom blues, er musikken her mer intrikat og «krevende» med gitaren i front, og med de to andre halsende etter. Men mot slutten er de litt tilbake i den litt rolige bluesen, men spilt på deres helt særegne måte, som virker enkel, men som garantert ikke er det.
Lyden på opptakene tyder på at dette kan være et amatøropptak, eller et opptak som egentlig ikke var tenkt utgitt, for det er ikke akkurat høykvalitet. Men det spiller egentlig ingen rolle. Det viktige her er å høre de tre sammen, i et relativt sjeldent opptak.
Jan Granlie
Masayuki JoJo Takayangi (g), Nobuyoshi Ino (b), Masabumi PUU Kikuchi (p)
