Hva skal man egentlig si om den norsk/svenske trioen The Thing som ikke er sagt før. Saksofonisten Mats Gustafsson, bassisten Ingebrigt Håker Flater og trommeslageren Paal Nilssen-Love har, i en årrekke, levert plater og konserter det har luktet svidd av. Så hva kunne vi forvente av ennå en The Thing-skive?
Det starter egentlig der de slapp sist, med Nilssen-Loves «Viking Disco» satt sammen med Ornette Colemans «Perfection». Gustafsson hyler i veg på tenorsaksofonen. Nilssen-Love hamrer frenetisk på trommesettet og Håker Flaten gjør hva han kan for å slippe til mellom de to med hamrende og energisk bass-spill.
Men så skjer det noe. Håker Flatens «Til jord skal du bli» overtar, og de tre tar det helt ned. Vi får et fint duospill mellom Håker Flatens akustiske bass og Gustafssons tenorsaksofon, og det hele er nesten såpass vakkert at man ikke skulle tro det kom fra de tre «bråkebøttene». I bakgrunnen er «duracell-kanin» Nilssen-Love i sitt ess, og er over hele trommesettet hele tiden, men med en behersket lydstyrke, men med samme intensitet som når han hamrer løs for full maskin.
Låten bygger seg opp og opp, saksofonspillet til Gustafsson er nesten for fint til å være sant, og Håker Flatens bassgang er strålende.
Robert Hampson og Loops «The Nail Will Burn» er neste ut. Og her er vi tilbake til gode, gamle The Thing. Man bygger opp låtene med et riff på saksofonen (og gjerne bassen), mens Nilssen-Love legger en sprelsk trommebakgrunn, før de trekker låta ut som man strekker en seigmann uten at den ryker. Og det er dette som gjør The Thing til nettopp The Thing. Man tar et riff, gjerne fra ei låt noen kjenner og har hørt en gang, og så bearbeider man dette på sitt særegne vis, omtrent på samme måte som man gjør i Gustafssons Fire! Orchestra.
Wyrd Visions «Sigill» følger, med en fin og nedpå bassintro, før Gustafsson legger seg på i en flott ballade. Så følger Gustafssons «AIM», som også starter som en ballade, med Gustafssons saksofon. Og vi bare venter på at det skal eksplodere. Håker Flaten kommer inn og vi får en slags vamp mellom bass og saksofon, mens Nilssen-Love «putlar på» i bakgrunnen. Vi får nok en låt som på mange måter beskriver The Things suksess (på samme måten som Fire! Orchestra). Her har de også med gjestene Anna Högberg (as) og Goran Kajfes (kornett) som bidrar med et litt annet lydbilde. En groove går i kompet, mens Gustafsson gjør hva han vil i front. Låta utvikler seg hele tiden, spesielt på grunn av trommespillet til Nilssen-Love. De får god hjelp av Högberg og Kajfes og det hele blir nesten høytidsstemt. Det er tøft, og det tar tak i deg på en helt spesiell måte.
Vi går inn for landing med Nilssen-Loves «Bota Fogo». Håker Flatens bass legger et bass-riff, før Nilssen-Love kommer inn, nesten på samme måte som kjennetegnet Art Blakey (uten sammenligning for øvrig), og Gustafsson legger seg på toppen. Det er tungt og deilig. Og riffet til Håker Flaten tas opp av Gustafsson før han tar av på god, gammel måte, og vi får en fest av ei låt, som er akkurat slik vi liker denne trioen.
Så lander vi med Håker Flatens «Fra jord er du kommet», som åpner med Nilssen-Loves gonger (og jeg tenker: skal vi få new age også nå?). Men der tar jeg feil, igjen. For her er vi vel så langt fra new age det er mulig å komme. Men det går stille og fredelig for seg i avslutningen.
Det har skjedd noe med The Thing siden deres forrige innspilling, «Garage» kom i 2014. De tre herrene har rett og slett blitt voksne og mer ettertenksomme. De viser at de har en egen evne til å rive tapeten av veggene i ene øyeblikket, for så å ta oss med på en tur i skogen i neste. Variasjonene er blitt et nytt kjennemerke på trioen, og det hele er usigelig vakkert og tøft! Vi gleder oss til neste utspill!
Jan Granlie
Mats Gustafsson (ts, bs), Ingebrigt Håker Flaten (b), Paal Nilssen-Love (dr, perc), Anna Högberg (as), Goran Kajfes (cor)
