Saksofonisten Tim Berne har i flere år hatt sitt band Snailoil gående. De har utgitt på blant annet ECM tidligere, og deres innspilling på selskapet, «You’ve Been Watching Me» (2015), ble anmeldt på salt peanuts* den gangen (anmeldelsen kan du lese HER). Men til sammen har de gjort seks album under navnet Snakeoil, hvorav fire har vært på ECM.
Tim Berne er født i 1954, og jeg oppdaget han første gangen, da han var medlem av trommeslageren Joey Barons band Miniature. Men han har spilt med en rekke band siden han startet sin profesjonelle musikerkarriere. Vi har hørt han med Django Bates, Jim Black, Tom Raney, Craig Taborn, Bill Frisell, med Bloodcount, Marilyn Crispell, Michael Formanek, Enten Eller, Big Satan, Ray Anderson, Marc Ducret, Drew Gress, Julius Hemphill, Ingrid Laubrock, Hank Roberts og på de to John Zorn-albumene «The Big Gundown» (1986) og «Spy vs Spy» (1989) for å nevne noen få.
I sin nyeste versjon av Snakeoil, har han med gitaristen Marc Ducret, pianisten Matt Mitchell, klarinettisten Oscar Noriega og trommeslageren og perkusjonisten Ches Smith, og vi får sju låter som i hovedsak er skrevet av Berne.
Den musikken vi får oppleve på platen er moderne, i hovedsak melodisk jazz hvor det meste er basert på musikernes improvisasjoner. Musikken er energisk og fin, og ville passet perfekt inn på en klubbscene også her i Norden.
Lydbildet med altsaksofon og klarinett, og særlig da bassklarinett, er spennende. Og sammen med Ducrets litt innadvendte gitarspill, Mitchells kreative pianospill og Smiths tøffe trommespill, blir dette en spennende sammensetning.
Berne er en musiker som skriver åpne og fine låter, hvor det kreves en god del av de medvirkende musikere. Og her synes jeg han på en fin måte har klart å «fortelle» de andre musikerne hvilke ønsker han har hatt med musikken. En av låtene, fjerdesporet «Dear Friend» er skrevet av Julius Hemphill, og jeg synes å høre at Berne har mange av sine idealer rundt de musikerne Hemphill samarbeidet med på 80- og 90-tallet, så som World Saxophone Quartet med Oliver Lake, Hamiet Bluiett og David Murray og Sam Rivers og andre som gjorde seg bemerket på den tiden.
Tonen i Bernes altsaksofon er relativt skarp, noe i nærheten av et annet forbilde, Arthur Blythe, men uten at det blir like «skarpt». De andre musikerne følger han hele veien til mål med kreativt spill, og særlig synes jeg Mitchells pianospill utmerker seg, kanskje mest fordi han legger føringer for flere av låtene, og når han tar det helt ned, låter det strålende.
Jeg vet ikke hvem den fantastiske MRS. 10 er, men det spiller ingen rolle. Hvis hun vet det selv, så er dette en fin hyllest, fra fem strålende musikere som er helt i front av den amerikanske scenen for improvisert musikk om dagen.
Jan Granlie
Tim Berne (as), Marc Ducret (g), Matt Mitchell p, synth), Oscar Noriega (bcl, Bb cl), Ches Smith (dr, vib, perc)
