«Mu’U» er i følge plateselskapet Ruweh Records, den etterlengtede debuten til gitaristen og komponisten Todd Neufeld. Og med til å hjelpe på denne innspillingen har han fått med seg blant andre de to nye, store stjerner innenfor den amerikanske jazzen, bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Tyshawn Sorey (som også spiller trombone på et spor), pluss de litt mer ukjente navnene Rema Hasumi (vokal) og Billy Mintz (trommer og congas).
De fleste av de ni komposisjonene er gjort av Neufeld, med unntak av et par han har gjort sammen med trommeslager Mintz, og alle beveger seg innenfor det moderne tonelandskapet, med en originalitet og et særpreg man må noen år tilbake for å finne noen å sammenligne med. Jeg tenker umiddelbart på Terje Rypdals første år på ECM, når platen rulles i gang.
Neufeld har en helt særegen tone i gitaren, og her er det langt fra å være «førstemann til hundre». Her går det meste relativt rolig for seg, noe som passer hans medmusikanter perfekt.
Det starter med den rolige «Dynamics», hvor vi får et innblikk i den litt minimalistiske verden Neufeld liker å bevege seg i. Og selv om han har en bakgrunn fra blant annet Lee Konitz Quartet, så går han helt andre veier med musikken her. På andresporet, «Echo’s Bones», kommer også vokalisten Rema Hasumi med, og musikken får en litt annnen retning. Congas, bass og trommer som viktigste komp, og vi får en fin og nedpå bass-solo av Morgan, før Neufeld kommer inn med sitt særegne spill, som her ligger i samme landskap som den franske gitaristen Marc Ducret. Og det er kanskje han vi skal sammenligne med. For det ligger mye rock i uttrykket, samtidig som han ikke sløser med tonene, akkurat slik vi har hørt Ducret de senere årene.
Vi får «Entrance», en duo mellom Neufeld og Mintz, som er en nesten stillestående ballade, og som beveger seg ytterst forsiktig framover, før vi får «C.G.F.», hvor Sorey og Neufeld setter an tonen, og hvor de to trommeslagerne utfordrer hverandre. «Contraction» er også en nesten stillestående låt, som ikke kommer seg noen vei, etter min mening. Den åpner med Morgans strykebass og Soreys trommer. Morgan beviser sin styrke som en av klodens mest interessante (og beskjedne) bassister, og kommuniserer fint med Soreys lekne trommespill, før Neufeld kommer inn. Men det skjer jo ikke all verden etter dette. Det er nesten så alt stopper opp, og jeg begynner å tenke at dette er sløsing med gode musikere. Husumi resiterer en tekst over den ytterst stillegående bakgrunnen, og jeg begynner å bli opptatt av alt mulig annet enn musikken.
På «Taunti» skjer det heldigvis noe interessant. Her får vi Neufelds gitarspill helt fra starten i en slags blues, og hvor Morgan igjen leverer varene, før vi får «Novo Voce», hvor Tyshawn Sorey spiller basstrombone (selv om det i coveret står at han spiller trombone på neste låt!), og hele lydbildet forandrer seg, og blir mer fritt og kompakt. Det er tydelig at Sorey er med på å sparke de andre framover, og hele lydbildet her tyder på at det kanskje er denne veien dette bandet bør bevege seg.
I «Kira» er man igjen tilbake til det minimalistiske. I alle fall i starten, før Hasumis stemme skjærer gjennom. Morgan er igjen på banen med en spennende bass-solo, som går fint over i samspill med Neufeld, hvor begge er opptatt av å låta samstemt og fint. Og bak ligger Soreys trommer (og ikke trombone), med fint cymbalspill. Dette er kanskje den mest spennende låta på platen, og den bygger seg fint opp uten at man får en eksplosjon mot slutten. Det sørger Hasumi for. Hun tar det ned igjen med sin vokal, og låten blir en slags sirkel, hvor man starter og slutter med samme temperatur.
Så runder de av med «Nor», nok en duett mellom Neufeld og Mintz, og jeg blir enda sikrere på at Neufeld har hørt mye på Marc Ducret. For her er det nesten en kopi. Men bare nesten.
Jeg vil nesten sammenligne Neufelds spill med hvordan jeg ofte har oppfattet Wayne Shorters saksofonspill. Man får korte strofer og nesten ingen lange linjer, som for eksempel hos Eivind Aarset. Musikken blir, dessverre, veldig oppstykket, men det er tydelig at han og Mintz har en samlet idé om hvor de vil musikalsk. Men «Nor» forteller meg ingenting, noe som for så vidt gjelder for flere av låtene på denne innspillingen, og da blir det ofte litt som å se maling tørke, hvis du forstår.
Platen «Mu’U» mener jeg, på grunn av musikerne, burde ha potensiale til å levere adskillig mer spennende ting enn det vi får servert på denne «skjæringen». Låtene blir rett og slett for stillestående, selv om flere av de involverte musikerne gjør hva de kan for å løfte det hele. Men Neufeld vil ha det på et rolig nivå, og med det minimalistiske som hovedrettesnor. Men det var spennende å høre Tyshawn Sorey spille basstrombone!
Jan Granlie
Todd Neufeld (g), Thomas Morgan (b), Rema Hasumi (v), Tyshawn Sorey (dr, btb), Billy Mintz (dr, congas)
