Den amerikanske pianisten Tommy Flanagan ble født i Detroit den 16. mars 1930 og døde i New York City den 16. november 2001. Han var kanskje mest kjent for å ha spilt i perioder med Ella Fitzgerald, på John Coltranes legendariske innspilling «Giant Steps» og på Sonny Rollins’ «Saxophone Colossus». På slutten av 50-tallet hadde han en trio med trommeslageren Elvin Jones og bassisten Wilbur Little, som gjorde platen «Overseas» på Prestige, som ble Flanagans debutplate i 1957, og han hører til generasjonen av musikere innenfor bebop og hardbop fra slutten av 50-tallet og opp gjennom 60-årene. Fra 1957 og framover til 1997 kom det en haug med plater i hans navn, og foruten disse, kan det nesten virke som han nærmest bodde i platestudioene, for han medvirker på et hundretalls innspillinger med viktige og betydlige musikere fra den tiden.
I 1993 ble han tildelt det som den gang var verdens største jazzpris, nemlig den danske «Jazzpar»-prisen. Og det måtte det selvsagt komme en plate ut av. Ifølge internett (Wikipedia) ble den innspilt live den 2. april 1993, mens det på coveret på nyutgivelsen sier at den er innspilt i 1996. Men siden Flanagan fikk prisen i 1993, er det vel mest sannsynlig at den bløe innspilt i forbindelse med prisoverrekkelsen, særlig når det står å lese i coveret at den ble innspilt i SAS Falconer Center, under utdelingen av prisen.
Men det spiller ingen stor rolle. Flanagan-nerdene får se nærmere på den saken, for her er det musikken som er det viktigste.
Han opptrer med en trio bestående av bassisten Jesper Lundgaard og trommeslageren Lewis Nash, og med som gjester til konserten har han tenorsaksofonisten Jesper Thilo, trompeteren Henrik Bolberg, trombonistene Steen Hansen og Vincent Nilsson, altsaksofonisten og fløytisten Jan Zum Vohrde, tenor- sopransaksofonisten og bassklarinettisten Uffe Markussen og barytonsaksofonisten og bassklarinettisten Flemming Madsen i de tre (Thilo i de fire) første sporene.
Vi får egentlig Flanagan i tre forskjellige konstellasjoner: Trioen med Lundgaard og Nash, Trioen pluss ti blåsere og trioen med Thilo som gjestesolist.
Og de starter med Flanagans egen «Eclypso» i et arrangement av Ole Kock Hansen, hvor det låter friskt og fint fra Flanagan, selv om basslyden til Lundgaard gjennomgående låter veldig «sterilt», slik opptak av bass ofte gjorde på 60-tallet og 70-tallet.
Vi får Flanagans «Beyond the Bluebird», «Minor Mishap» og Quincy Jones’ «For Lena and Lennie», før vi før James Williams tittelspor som er skrevet til Flanagan, Tom McIntosh’ «The Balanced Scales», Jimmy Van Heusen og Johnny Burkes «But Beautiful» og Thad Jones’ «Let’s», før de runder av konserten med Gillispie, Fuller og Pozos «Tin Tin Deo».
Det er kanskje litt for tydelig at dette er et sammensatt band som ikke tok veldig «løst» på oppgaven, slik at det kan høres at det nærmest nileses arrangementer, men i sekvensene hvor flere av musikerne får slippe til med solier, låter det fint, og i åpningssporet legger vi spesielt merke til Lundgaards eminente bass-solo.
De har tatt seg bryet med å få med Flanagans introduksjoner til låtene, noe som gjør liveopplevelsen enda bedre, og selv om denne formen for jazz, særlig de låtene med alle blåserne på plass, ikke akkurat er den type jazz jeg hører mest på, klarer ikke de litt nervøse og «bladlesende» blåserne fjerne storheten i Flanagans sobre og delikate spill. Og i Quincy Jones’ «For Lena and Lennie» hvor Jesper Thilo er med som saksofonist, låter det akkurat passe tilbakelent og deilig, slik Thilo ofte gjorde (og gjør). Dette er en fin ballade, som hermed utropes til platas finest spor.
Men det er mye å glede seg over i dette gjenhøret. Ikke minst i Flanagans spill, og et ytterst stødig og fint komp med Lundgaard og Nash.
Jan Granlie
Tommy Flanagan (p), Jesper Lundgaard (b), Lewis Nash (dr), Jesper Thilo (ts), Henrik Bolberg (tp), Steen Hansen (tb), Vincent Nilsson (tb), Jan Zum Vohrde (as, fl), Uffe Markussen (ts, ss, bcl), Flemming Madsen (bs, bcl)
