Trommeslageren Tyshawn Sorey kommer opprinnelig fra Newark utenfor New York City. Han er født i 1980, og har de senere årene blitt trukket fram som en av de nye, store, amerikanske trommeslagerne innenfor jazzen. Personlig hørte jeg han første gang i duo med pianisten Misha Mengelberg i Molde, hvor konserten endte opp med at Sorey, som en del av konserten, pakket sammen trommene, og da siste trommekasse ble «slått» igjen, var konserten over.
Han er blitt hedret for sin uforlignelige virtuositet, uanstrengte spill og evne til å spille svært komplekse partiturer, og en ekstraordinær evne til å blande komposisjon og improvisasjon i sitt arbeid. Han har spilt nasjonalt og internasjonalt med egne ensembler, samt med musikere som John Zorn, Vijay Iyer, Roscoe Mitchell, Muhal Richard Abrams, Wadada Leo Smith, Marilyn Crispell, George Lewis, Jason Moran, Evan Parker, Anthony Braxton og Myra Melford, blant mange.
På «Mesmerism» møter vi han sammen med pianisten Aaron Diehl og bassisten Matt Brewer, og vi får en litt annen musikk enn den vi er vant til å høre Sorey i. Men hele tiden «jager» hans trommespill de andre musikerne framover på en fascinerende og frapperende måte.
Diehl regnes som en jazzvirtous og stor komponist. Og har gjort flere kritikerroste plater på MacAvenue. Han er mye mer en lyriker enn Sorey, og i møtet mellom han og den mer pågående Sorey, får vi et spennende møte, hvor bassist Brewer blir den som holder de to på hver sin kant. Men han er også en lyriker, so0m har vært å høre med Aaron Parks Trio, med den norske gitaristen Lage Lund, SF Jazz Collective, Steve Lehman Trio og med Will Vinson Quintet.
Og sammen har de laget «Mesmerism», som er blitt et vakkert, svingende triomøte med trommeslageren og to av hans beste kolleger: pianisten Aaron Diehl og bassisten Matt Brewer.
Låtene de gjør på platen er alle laget av andre musikere, og de starter med Horace Silvers «Enchantment», i en drivende versjon, før det hele tas ned med Herb Ellis, Johnny Frigo og Lou Carters «Detour Ahead», som man nesten kan høre er gitarbasert i utgangspunktet, men hvor de tre gjør dette til en nydelig pianotriolåt, hvor Diehls pianospill er nydelig, før vi får Kosma, Marcer og Préverts «Autumn Leaves» i en balladeversjon hvor de, litt etter litt, nærmer seg Bill Evans mange versjoner, Paul Motians neddempede «From Time To Time», hvor man nærmest holder pusten gjennom de nesten seks minuttene denne utrolig sarte låten varer, før man kan puste ut med Muhal Richard Abrams nydelige «Two Over One», før de avrunder settet med Duke Ellingtons «Rem Blues», som er en relativt enkel blues, hvor Diehl nesten kan høres ut som Count Basie i spillet.
«Mesmerism» er blitt en vakker, overraskende og nydelig plate med tre av Sambandsstatenes mest solide jazzmusikere, som hele tiden kommer opp med gode ideer, også i de låtene man har hørt en rekke ganger tidligere. Det er tre musikere som har en felles idé om hvor de vil musikalsk, og hvor de på svært ubesværet måte oppnår akkurat det de har vært i Bunker Studio i Brooklyn for å gjøre.
Nydelig, avslappet og ultracoolt fra start til mål!
Jan Granlie
Tyshawn Sorey (dr), Aaron Diehl (p), Matt Brewer (b)
