Nordmenn skal angivelig være født med ski på beina. I følge John McLoughlin er svenske Ulf Wakenius født med en gitar i handa. Og mens vi først holder på, eplet faller ikke langt fra pappas gitarhals. Sønnen Eric har blitt en gitarist som står på egne ben. Sammen har de gitt ut albumet «Father And Son» der de utelukkende spiller akustiske gitarer. Delvis spiller de originallåter av Ulf Wakenius, delvis har de plukket låter som Joe Zawinuls «Birdland», Beatleslåta «Elanor Rigby», og tradisjonslåter som «Vem kan segla förutan vind» og «Scarborough Fair».
Da denne anmelderen anmeldte Ralph Towners album «My Foolish Heart», spurte jeg – Går det an å sitte og høre i 42 minutter på en som klunker på gitar alene uten å kjede seg? Ja, det går an, hvis gitaristen heter Ralph Towner. Mitt «ja» gjelder også for dette albumet, men jeg har noen «men» å anføre.
Far & sønn Wakenius har laget et album som er både velspilt og virtuost, der de viser samspill av høy klasse. Det framgår ikke av albumcoveret hvem som spiller de forskjellige soloene. Men etter det jeg har hørt av Ulf Wakenius før, mistenker jeg at det er fatter’n som står for de fleste solistiske prestasjonene. Disse soloene løfter mange av låtene til et høyt nivå. Her blandes det friskt fra mange forskjellige stilarter, alt fra jazzrock («Birdland») via flamenco («Paco’s Delight») til en blanding av irsk folkemusikk med arabisk (!) vri («Irish Vagabond»). Sverige prises på usedvanlig vakkert vis i låta «Meine schöne Heimat/Vem kan segla förutan vind». På «Mistral», laget av Ulf Wakenius, blir den koreanske vokalisten Youn Sun Nah hyllet. Låta ble til etter en konsert på Avignon Jazz Festival i Sør-Frankrike, der Wakenius og Youn Sun Nah nesten ble blåst av scenen (bokstavelig talt!) av mistralvind. Når man hører låta, er det nesten som man selv blir tatt av vinden.
Så til innvendingene: På to av låtene – «Mistral» og «Father and Son» – synger Eric Wakenius. Det synges også på bonussporet «Help the poor». Dette er både bra og ikke bra. Det er bra fordi det skaper nødvendige avbrekk i et klangbilde bestående av to gitarer som mange som ikke er så gitarnerdete som meg, vil synes er litt kjedelig å høre på i nesten 50 minutter. Det er ikke fullt så bra fordi de gjør «Father and Son», Cat Stevens’ (som nå heter Yusuf Islam) ikoniske låt fra 1970. Dette blir mest en coverversjon som ikke gjør så mye utav seg, og som ikke når opp i forhold til originalversjonen. Jeg skjønner jo at tittelen på låta gjør det fristende å ha den med i et far-sønn prosjekt som dette. Og Yusuf Islam har jo forbindelser til Sverige så det holder. Han har svensk mor, og har selv bodd i landet i flere år. Men når det mest interessante i låta er introen og de få taktene med etterspill, så fungerer det ikke for meg.
Men la nå ikke mine små sure oppstøt med hensyn til tittellåta, ødelegge inntrykket av et kvalitetsalbum med to ypperlige gitarister. Men vil albumet selge i store opplag? Nei, tror ikke det. Vil det fryde gitarnerder som meg? Ja!!
Bjørn Sandnes
Eric Wakenius (g, v), Ulf Wakenius (g)
