
Nordmenn skal angivelig vÊre fÞdt med ski pÄ beina. I fÞlge John McLoughlin er svenske Ulf Wakenius fÞdt med en gitar i handa. Og mens vi fÞrst holder pÄ, eplet faller ikke langt fra pappas gitarhals. SÞnnen Eric har blitt en gitarist som stÄr pÄ egne ben. Sammen har de gitt ut albumet «Father And Son» der de utelukkende spiller akustiske gitarer. Delvis spiller de originallÄter av Ulf Wakenius, delvis har de plukket lÄter som Joe Zawinuls «Birdland», BeatleslÄta «Elanor Rigby», og tradisjonslÄter som «Vem kan segla förutan vind» og «Scarborough Fair».
Da denne anmelderen anmeldte Ralph Towners album «My Foolish Heart», spurte jeg – GĂ„r det an Ă„ sitte og hĂžre i 42 minutter pĂ„ en som klunker pĂ„ gitar alene uten Ă„ kjede seg? Ja, det gĂ„r an, hvis gitaristen heter Ralph Towner. Mitt «ja» gjelder ogsĂ„ for dette albumet, men jeg har noen «men» Ă„ anfĂžre.
Far & sĂžnn Wakenius har laget et album som er bĂ„de velspilt og virtuost, der de viser samspill av hĂžy klasse. Det framgĂ„r ikke av albumcoveret hvem som spiller de forskjellige soloene. Men etter det jeg har hĂžrt av Ulf Wakenius fĂžr, mistenker jeg at det er fatterân som stĂ„r for de fleste solistiske prestasjonene. Disse soloene lĂžfter mange av lĂ„tene til et hĂžyt nivĂ„. Her blandes det friskt fra mange forskjellige stilarter, alt fra jazzrock («Birdland») via flamenco («Pacoâs Delight») til en blanding av irsk folkemusikk med arabisk (!) vri («Irish Vagabond»). Sverige prises pĂ„ usedvanlig vakkert vis i lĂ„ta «Meine schöne Heimat/Vem kan segla förutan vind». PĂ„ «Mistral», laget av Ulf Wakenius, blir den koreanske vokalisten Youn Sun Nah hyllet. LĂ„ta ble til etter en konsert pĂ„ Avignon Jazz Festival i SĂžr-Frankrike, der Wakenius og Youn Sun Nah nesten ble blĂ„st av scenen (bokstavelig talt!) av mistralvind. NĂ„r man hĂžrer lĂ„ta, er det nesten som man selv blir tatt av vinden.
SĂ„ til innvendingene: PĂ„ to av lĂ„tene – «Mistral» og «Father and Son» – synger Eric Wakenius. Det synges ogsĂ„ pĂ„ bonussporet «Help the poor». Dette er bĂ„de bra og ikke bra. Det er bra fordi det skaper nĂždvendige avbrekk i et klangbilde bestĂ„ende av to gitarer som mange som ikke er sĂ„ gitarnerdete som meg, vil synes er litt kjedelig Ă„ hĂžre pĂ„ i nesten 50 minutter. Det er ikke fullt sĂ„ bra fordi de gjĂžr «Father and Son», Cat Stevensâ (som nĂ„ heter Yusuf Islam) ikoniske lĂ„t fra 1970. Dette blir mest en coverversjon som ikke gjĂžr sĂ„ mye utav seg, og som ikke nĂ„r opp i forhold til originalversjonen. Jeg skjĂžnner jo at tittelen pĂ„ lĂ„ta gjĂžr det fristende Ă„ ha den med i et far-sĂžnn prosjekt som dette. Og Yusuf Islam har jo forbindelser til Sverige sĂ„ det holder. Han har svensk mor, og har selv bodd i landet i flere Ă„r. Men nĂ„r det mest interessante i lĂ„ta er introen og de fĂ„ taktene med etterspill, sĂ„ fungerer det ikke for meg.
Men la nÄ ikke mine smÄ sure oppstÞt med hensyn til tittellÄta, Þdelegge inntrykket av et kvalitetsalbum med to ypperlige gitarister. Men vil albumet selge i store opplag? Nei, tror ikke det. Vil det fryde gitarnerder som meg? Ja!!
BjĂžrn Sandnes
Eric Wakenius (g, v), Ulf Wakenius (g)