Velvet Revolution (fløyelsrevolusjonen) er en trio med tilhold i Frankrike, som har holdt det gående i bortimot ti år. Saksofonisten Daniel Erdmann, som opprinnelig kommer fra Tyskland, kjenner vi kanskje best fra trioen Das Kapital, men også med samarbeid med pianisten Aki Takase og hennes Japanic-prosjekt, som har utgitt tre album – Japanic (2019), Isn’t It Romantic? (2021) og Carmen Rhapsody (2023) – og det er planlagt en fjerde plate, som det bare er å glede seg til. Den franske fiolinisten Théo Ceccaldi har, de senere årene, bygd seg opp til å bli en av de mest ettertraktede jazzfiolinistene i Europa, og den britiske vibrafonisten Jim Hart er en av de mest etterspurte vibrafonistene på den europeiske jazz- og alternativmusikkscenen, som solist og sidemann på trommer og vibrafon. Hans bakgrunn i både jazz og klassisk musikk – kombinert med interessen for den tradisjonelle musikken i Latin-Amerika og Vest-Afrika og dennes inntog i den improviserte musikken. Han har valgt å bosette seg i Alsace, Frankrike, og han har spilt med en rekke, store musikere, så som Kenny Wheeler, John Taylor, Wynton Marsalis, Stan Sulzmann, Ralph Alessi, Dave Holland, Marius Neset, Lionel Loueke, Vincent Courtois, John Dankworth, Cleo Laine, pluss Daniel Erdmann og Théo Caccaldi.
Velvet Revolution spilte under årets Tampere Jazz Happening (Erdmann har nærmest klippekort på festivalen), og på festivalens siste dag, gjorde de en spennende konsert, hvor det eneste ankepunktet vårt var at musikken virket i overkant komponert.
Men nå er platen her, og vi kan sitte i godstolen og nyte, i stedet for litt for harde trestoler i Pakkahoune i Tampere, noe som gjør lytteopplevelsen enda bedre. Vi får ni komposisjoner, hvor komponistjobben er likt fordelt mellom de tre. Og de starter med Ceccaldis «Maybe Tomorrow», og med hans intro, blir musikken en tanke eksotisk og preget av Middelhavslandene. Men i det Erdmann kommer inn endrer det seg. Og med Hart inne, blir dette en strålende åpning med trøkk og energi.
Så fortsetter de med musikk som låter veldig fransk, uten at jeg kan si akkurat hva det er som gjør det. Kanskje er det instrumentsammensetningen med fiolin, saksofon og vibrafon, som man ikke hører altfor ofte. I tillegg er låtene godt komponerte, med friere solopartier hvor de får utfolde seg.
Det er i de sekvensene hvor Ceccaldi får «rom», at jeg synes musikken blir mest spennende. Da får vi dette litt eksotiske inn i lydbildet som fungerer godt. Men både Erdmann og Hart leverer fint spill gjennom hele utgivelsen, og når de avslutter med Harts «The Only Solution», har de tatt oss med på en fin reise sørover i Europa.
Jeg vet ikke om trioen kan lage noen myk revolusjon med denne musikken, men det gjør uansett lytterne litt mer positivt innstilt til omgivelsene, og det er det slett ikke alle jazzutgivelser som gjør.
Jan Granlie
Daniel Erdmann (tenor saxophone), Théo Ceccaldi (violin), Jim Hart (vibraphone)
