På skive

WHO TRIO

«Strell»
CLEAN FEED, CF553CD

WHO Trio består av pianisten Michel Wintsch, trommeslageren og vokalisten Gerry Hemmingway og bassisten Bänz Oester, og på platen «Strell» tolker de musikken til Billy Strayhorn og Duke Ellington – oppdatert til 2000-tallet med den største overbevisning.

Men kollektivet Who Trio har en spesiell grunn til å lage en spesiell utgivelse i 2020. De feirer nemlig 20 års-jubileum som band i 2018, og da var det en god anledning til å, bokstavelig talt, slå på stortromma og gjøre prosjektet «Strell». For nå hadde det gått lang nok tid til at de turde begi seg ut på å gjøre musikken til to av sine favoritter. Nå var trioen moden nok til å gjøre det, ifølge dem selv. Og de ville gjøre det på sin måte. Og i mai 2019 gikk de i Studio du Flon i Lousanne for å gjøre denne ytterst spennende innspillingen.

Målet var å gjøre denne rike musikalske arven med dagens musikalske språk, og utforske komposisjonene til begge de to historiske komponistene, hvor de samtidig ville gjøre noe nytt med komposisjonene. I denne nye settingen finner vi bluesen som en sentral enhet, en musikkstil som var viktig for Strayhorn og Ellington, kombinert med den åpne måten å improvisere rundt de mer eller mindre kjente låtene på, som ikke var kopier, men hvor de tre ville utvikle og videreføre arven etter de to. Så dette er blitt en plate med samtidsjazz med dype røtter i Strayhorn/Ellington-arven, spilt av en av de mest inspirerende musikalske trioene på jazzens verdenskart akkurat nå, og for den som har et nært og godt forhold til Strayhorn og Ellington, bør dette være en stor og positiv overraskelse.

De starter med «The Mooche», og vi oppdager raskt at dette blir noe helt spesielt. Av de tre musikerne er det bare trommeslageren Hemingway jeg kjenner fra før, men både Winsch og Oester er musikere man bør merke seg. Det starter med Oesters bass og Hemingways trommer, og vi blir litt usikre på om hvor mye dette har med Strayhorn og Ellington å gjøre. Men da Hemingway kommer inn med en ordløs vokal, som kan høres ut som trompeteren Cat Anderson eller en av de andre i trompetrekka til Ellingtons, vet vi at dette blir spennende. «The Mooche» er en seig blues som swinger perfekt, og som er den perfekte inngang til en strålende innspilling. Så får vi «Fleurette Africaine» som blant annet finnes på det strålende trioalbumet «Money Jungle» med Charles Mingus og Max Roach, innspilt i 1962 og utgitt året etter, og på fløytisten James Newtons utmerkede plate «The African Flower» fra 1985. Versjonen vi får fra WHO Trio er utsøkt, ettertenksom og kreativ, og det er nesten så vi ikke tenker på at vi har hørt låten tidligere i andre sammenhenger. For dette blir svært personlig og fint, før vi får «In a Sentimental Mood», som det egentlig er vanskelig å gjøre så mye ut av, siden dette er noe av det nærmeste man kommer den perfekte ballade, etter min mening. Men de tre klarer å gjøre den relativt enkle balladen til en perle, hvor alle tre musikerne legger seg godt tilbake på «bluesputa» og gjør det nesten seigt det er mulig å gjøre den.

Så får vi «Black and Tan Fantasy», skrevet i 1927 av Ellington og Bubber Miley. Dette må være en av Ellingtons mest originale komposisjoner, og i den versjonen vi får fra WHO Trio, blir det både nyskapende og spennende. Særlig i det bassen kommer inn, i et slags moderne, men samtidig tradisjonelt nesten «slap»-bass-spill over et kreativt pianospill, spennende trommer og mer ordløs vokal fra Hemingway. Og når det fine bluestemaet kommer, gjøres det så enkelt som det overhodet er mulig å gjøre det på pianoet. Nesten som om Count Basie hadde gjort det. En relativt kort, men utrolig spennende versjon.

«Take the A Train» må være en av komposisjonene fra Strayhorn som er mest spilt gjennom tidene. Dette var i flere år signaturmelodien til Ellingtons storband, helt siden den ble skrevet i 1939. Dette var rett etter at Ellington hadde gitt Strayhorn jobb for storbandet sitt, og i reisebeskrivelsen Strayhorn fikk av Ellington som beskrev risen  fra Pittsburgh til New York, skrev han at etter at han hadde gått av toget i New York, skulle han ta The A Train for å komme til Ellingtons leilighet. Derav låttittelen. Her får vi en fin og litt «rullende» versjon, som viser stor respekt for originalen, men med ytterst morsomt pianospill. Og det er ofte pianospillet til Wintsch som gjør dette til en original og særegen plate. Han har mye humor i spillet, er en utmerket tekniker og spiller med et nesten skremmende overskudd, mens bassen og trommene «leker» rundt han med den ene lekkerheten etter den andre. Og versjonen av «Take the A Train» må være en av de mest spenstige versjonene av låta jeg noen gang har hørt!

Så følger den gamle «slägeren» «In a Mellow Tone» som Ellington skrev i 1939, og som er basert på låten «Rose Room» skrevet av Art Hickman og Harry Williams allerede i 1917. Her får vi en bluesversjon hvor vi nesten bare venter på at Johnny Hodges’ såre altsaksofon skal komme inn og legge seg på toppen. Men det er ikke behov for Hodges her. Låten serveres på en relativt moderne måte, men hvor de tre har alle seks beina godt plassert i jazzhistorien. Pianospillet er lekent og delikat, og «kompet» er med på å løse opp og gjøre dette til en riktig perle av en versjon.

«Passion Flower» er skrevet av Strayhorn, og er å finne på Strayhorns plate «The Peaceful Side» fra 1961, men Ellington har også gjort den på duo med Johnny Hodges og med Ella Fitzgerald («Ella at Duke’s Place», 1965). Her får vi den i en relativt «streit» versjon, som i likhet med resten av platen swinger nesten vanvittig på en avslappet og fin måte. Den fineste utgaven av Ellingtons «Angelica» synes jeg er hans versjon med John Coltrane på albumet «Duke Ellington & John Coltrane» (Impulse, 1962). Men den versjonen vi får servert her kommer tett opp mot den versjonen. Strålende spill fra alle tre, og et hemningsløst fint pianospill. Hittil har Hemingway vært den mest anonyme på platen, men her synes jeg har stikker seg fint fram, og om han ikke brøyter seg vei, så er han absolutt med på å gjøre den til en strålende versjon. Og pianospillet … himmelsk!

Så avslutter de med Strayhorns «A Flower ia a Lonesome Thing», også fra «The Peaceful Side». Her får vi mer ordløs vokal fra Hemingway, hvor han «spiller» en av trombonestemmene, før han, på en ytterst cool og slepen måte synger teksten. Langt fra Fitzgerald, men akkurat så tøft som man nesten kan forvente av denne morsomme og spennende trioen. Og bak får vi et deilig komp fra piano og bass, som er med på å gjøre dette til noe helt annet enn det vi i dag får fra en altfor mange mannlige jazzvokalister, med eller uten skinnlue, som forsøker å ligne Frank Sinatra.

De fleste av de utvalgte melodiene er relativt kjent materiale for de fleste Ellington/Strayhorn-kjennere. Men det er ikke dermed sagt at de ikke bør sjekkes ut denne samlingen. For her får vi de ni komposisjonene i ny drakt, stylet for 2000-tallet, gjort på en ytterst sjarmerende og interessant måte fra tre «luringer», som kan sin Strayhorn/Ellington-historie, og som vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å gjøre musikken spennende også i dag.

Anbefales på det sterkeste!

Jan Granlie

Michel Wintsch (p), Gerry Hemingway (dr, v), Bänz Oester (b)

Skriv et svar