At den amerikanske musikeren William Parker er en bassist, komponist og bandleder med en helt spesiell sjel, og at han er en fantasifull drivkraft innenfor den nyere, amerikanske, improviserte musikken, er kjent for alle som har fulgt den progressive jazzscenen de siste 25 årene eller mer. Det som imidlertid etter som årene er gått er blitt bare tydeligere og tydeligere, er hans evne som visjonær «trollmann» for nye «lydbilder» og spennende vokal – og at han er en kunstner som kobler melodi og poesi på en utsøkt måte som skaper en helt ny, musikalsk kategori.
Den siste tilveksten til dette kom i slutten av januar fra Centering Records/AUM Fidelity, hvor vi får en massiv samling av Parkers kreativitet, og som viser noe av hva han har holdt på med musikalske prosjekter de senere årene.
«Migration of Silence Into and Out of the Tone World (Volumes 1–10)» er en samling på 10 CDer med vokal- og instrumental-«suiter» som alle er spilt inn spesielt for denne samlingen fra slutten av 2018 til begynnelsen av 2020, med kvinnestemmer som kjernen i musikken. Dette er musikk som er like empatisk som den er fryktløs, den er filosofisk, og like resolutt modernistisk som den er tilpasset tradisjonen. Parkers kunst henter ikke bare ideer fra det innerste i den afroamerikanske kulturen, men den henter inspirasjon fra hele verden, med lyder hentet fra Afrika, Asia og Indonesia, så vel som Europa og Amerika. Det er fri improvisasjon og «re-imagined sonic collage», som de selv kaller det, det er utforskning av solo-piano og solo-stemme, i tillegg til strykeensembler og gamle blåseinstrumenter. Det er dedikasjoner til jazzhelter, indianere og meksikanske migranter, pluss hyllester til den afroamerikanske kulturen i Harlem og en blanding av lidenskap og medfølelse som Parker har funnet i gamle italienske filmer.
«Migration of Silence Into and Out of The Tone World» viser Parkers verden av musikk og følelser, som spenner over et stort lerret, hvor han samarbeider med en rekke utsøkte artister fra flere sjangere.
Og fra starten, med albumet som har fått tittelen «Blue Limelight» og låten «Listen» med vokalisten Raina Sokolov-Gonzalez, til de avrunder med platen «Manzanar» og låten «On Being Native» med Universal Tonality String Quartet, er dette et glimrende nåtidig portrett av William Parker, særlig som orkesterleder og komponist, men også som bassist.
Og på den første platen kjenner man fort slektskapet mellom Parker og en del av det for eksempel Art Ensemble of Chicago holdt på med, og andresporet, «Cosmic Funk» er som hentet rett ut fra Art Ensmbles «Theme de Yoyo» fra «Les Stances a Sophie» fra 1970.
Og mellom første og siste «runde» får vi platen «Child of Sound» hvor musikken er komponert av Parker og fremført av pianisten Eri Yamamoto. Her har Parker skrevet 14 låter hvor flere nesten kan regnes som «barnesanger». Flere, blant annet åpningen, «Malachi’s Mode» er skrevet i en slags Dollar Brand-stil, med utrolig mye sjarme, og befinner seg et godt stykke fra det vi er vant til å høre fra Parker. Andresporet, «Malcolm’s Smile» er en vakker pianoballade med mye clusterspill,som går over i den vakre «The Sweet Land». Vi får 14 låter, som godt kunne vært pianoimprovisasjoner gjort av for eksempel Paul Bley, med hint av Dollar Brand. Og i en blindfold-test er jeg overbevist om at ingen ville sagt at dette var musikk skrevet av Parker, men mye heller av en pianist.
«The Majesty of Jah» med Ellen Christie (v, samp), Jalalu-Kalvert Nelson (tp) pluss Parker, er noe helt annet, hvor de starter med «Baldwin» en hyllest til forfatteren James Baldwin, en forfatter Parker har skrevet flere komposisjoner til opp gjennom årene. Tittelsporet, «The Majesty of Jah», kan høres ut som en blanding av Art Ensemble og Chicago og John Coltranes tema på «A Love Supreme» og hele veien får vi nydelig trompetspill av Jalalu-Kalvert Nelson under, ved siden av og over Ellen Christis vokal. På tredjesporet «Freedom» har Parker samlet et stjernelag med blant andre Jermeel Moondoc (as), Kid Jordan (ts), Cooper-Moore (org), Dave Burrell (p) og Hamid Drake (dr) pluss Christi og Nelson og med Parker selv også på vokal. Denne platen er en god forlengelse av noe av det beste jeg kan huske å ha hørt fra Art Ensemble of Chicago, og hele platen er en «sugende» perle. Hør bare på den fine «Numbers» med Parkers nydelige «walking bass», fine vokale harmonier og Nelsons kreative trompetspill.
På «Cheops» møter vi han sammen med vokalisten Kyoto Kitmura, vibrafonisten Matt Moran, tubaisten Ben Stapp, sopransaksofonisten Kayla Milmine-Abbott og trommeslageren Rachel Housle. Vi får fem mer gjenkjennelige Parker-komposisjoner med den klassisk skolerte Kitmura i front. Dette er nok den mest ettertenksomme og filosofiske platen i samlingen, og bruken av tuba gir et nytt lydbilde i dette Parkerske landskapet. Kitmuras vokal er en blanding av freejazz-vokal og «operettes», som går fint sammen med musikerne. Vi legger også merke til fint sopransaksofonspill av Milmine Abbott, og hele veien styres den deilige musikken av en ytterst opplagt Parker.
En periode lurte jeg litt på når vi skulle få høre det utsøkte samarbeidet mellom Parker og trommeslageren Hamid Drake, og på platen som har fått tittelen «Harlem Speaks» får vi nettopp det, sammen med jazzvokalisten Fay Victor. Dette er strålende vokaljazz assistert av to musikere og venner som kjenner hverandre ut og inn, og som har gjort noen hundre konserter sammen opp gjennom årene. Og med Fay Victor på topp, blir dette en aldeles herlig jazzplate. Victor er etter min mening en svært undervurdert jazzvokalist, som har utgitt en rekke plater i eget navn og har samarbeidet med blant andre Roswell Rudd, Ab Baars, Anthony Braxton og Marc Ribot. Og her får vi de tre i en kokende jazzsession som godt kunne stått på egne ben som egen utgivelse. Og hele veien swinger det nesten hemningsløst, og de fem låtene viser et samspill og en forståelse for den mer tradisjonelle, amerikanske vokalmusikken, hvor mer enn ett ben står godt plantet i bluesen, som er sjeldent spennende. Også her vender man (nesten) tilbake til Art Ensemble of Chicago-hiten «Theme de YoYo», ikke på den måten at det ligner, men det er noe med stemningen og tilnærmingen som har mye med den låten å gjøre.
På platen «Mexico» møter vi Parker sammen med vokalisten Jean Carla Rodea og et litt større ensemble bestående av vokalisten Jean Carla Rodeau, Brahim Fribgane på oud, Jackson Krall på tenor-tromme, Ariel Bart på harmonica, Ohad Kapuya på bass, Illay Sabag på piano, de to trommeslagerne og perkusjonistene Kevin Murray og Rachel Hounde, pluss at de tre trompeterne Jim Clouse, Matt Lavell og Matt Lambiasse er med som gjester innimellom. Vi får fire komposisjoner av Parker, som har hentet inspirasjon fra Mexico, hvor musikken nesten kan oppfattes som en videreføring av Charles Mingus’ utsøkte «Tijuana Moods» fra 1962, men servert som en original session fra Parker og hans musikalske venner.
Jeg blir sittende å tenke på at alle disse ti platene kunne vært utgitt hver for seg, og Parker ville ha solgt adskillig flere plater enn han kanskje vil gjøre med denne robuste boksen. Men det bryr nok ikke Parker seg noe om. Han lager fantastisk musikk, så får folket ta det som de vil. Og denne gangen får vi den ene perleinnspillingen etter den andre.
På «Afternoon Poem» møter vi vokalisten Lisa Sokolov, som Parker har skrevet 15 sololåter for, pluss at vi får en låt hvor hun synger duett med pianisten Yoko Kijiyama. Men dette er skrevet spesielt for Sokolov, og for hennes særpregede vokalkunst, hvor hun blant annet legger forskjellige stemmer på hverandre. Hun har tidligere medvirket på Parkers plater «Sunrise in the Tone World» (AUM Fidelity, 1997), «Song Cycle» (Boxholder, 2001) og «Stan’s Hat Flapping in the Wind» (Centering, 2016). Og det er ytterst fascinerende vokalkunst vi får høre. Hun har total kontroll på stemmen, og selv om det ofte kan høres enkelt ut, er dette stor kunst. Og i sistesporet, «Cloud and Sea Fading as Rain Falls» hvor hun samarbeider med Fujiyama fullender en vakker plate, som på mange måter blir en slags «pause» i denne strømmen av fantastisk musikk, men den er hele veien såpass interessant, at man spisser ørene og blir sittende ytterst på stolen for å få med seg alt.
Så følger «Light in the Rain (The Italian Directors Suite)» hvor Parker lar vokalisten Andrea White føre ordet, selv hun får sterk konkurranse av musikerne Illay Sabag (p), Ariel Bart (harm), Jim Ferraiuolo (obo), Rachel Housle (dr), Peter Dennis (b) og Ohad Kapuya, med bidrag av Parker selv på kornett (!). 10 låter fra en session den 16. september 2019, som tar oss mot de italienske filmene vi husker fra en del år tilbake, og med låttitler som «Fellini», «Pasolini», «Leone», «De Sica» og «Antonioni», trenger man ikke ha studert filmvitenskap for å forstå hvor Parker vil ta os med. Vi får ti komposisjoner som alle kunne vært temamelodier til de gode, gamle, italienske filmene, og med vokalisten Andrea White som selve «divaen» i front blir dette nærmest perfekt, før vi får platen «The Fastest Train», hvor Parker spiller sammen med Coen Aalberts og Klaas Hekman, og hvor alle tre spiller en rekke perkusjonsinstrumenter og mye annet.
Og dette blir igjen noe helt annet. Dette er verdensmusikk for viderekommende, hvor det dukker opp en rekke forskjellige fløyter, perkusjonsinstrumenter og lyder fra naturen fra tre «eksperter» på området. Kanskje den «særeste» av de ti platene, men absolutt verdt å merke seg. Og hele veien møter vi tre musikere som lytter til hverandre som var de siamesiske trillinger.
På den siste platen, «Manzanar», møter vi Parker sammen med Universal Tonality String Quartet (Melanie Dyer – bratsj, Jason Kao Hwang – fiolin, Gwen Laster – fiolin og Dara Bloom – cello), mens de på den siste låten, «On Being Native», har med fiolinistene Jason Kao Hwang og Jean Cook, bratsjisten Nicole Federici, cellisten Alexander Watermann og altsaksofonisten Daniel Carter i tillegg. Dette er blitt en samtidsmusikalsk «suite» over fem komposisjoner, som viser nok enside av Parkers enorme, musikalske lerret. Mektig og flott!
Å skulle gå faglig inn på hver låt og plate i denne massive boksen, er adskillig mer enn det undertegnede har evne, kunnskap og kapasitet til. For når man setter seg ned med disse platene, blir man fort så oppslukt av musikken og tekstene, at man glemmer både tid og sted. For dette må være ett av de mest gjennomførte og spennende, store prosjektene jeg kan huske å ha satt meg ned med så lenge jeg har lyttet til musikk.
En del av tekstene kommer i et eget hefte, nesten som en egen diktsamling, og alle opplysninger om innspillingene, pluss omtale av hver låt fås i et eget hefte.
Men skal man først gå inn og trekke fram noen høydepunkter, vil jeg si at møtet med vokalisten Raina Sokolov-Gonzalez på den første platen er en stor overraskelse. Jeg kjenner ikke til vokalisten fra før, men dette er en vokalist man skal merke seg. Hun ar en energisk og fin stemme, og hun foredrar tekstene på en fremragende måte over det strålende bandet med strykere, piano og trommer.
Hele boksen er en massiv oppvisning i stor, mkusikalsk kunst – og ikke minst, musikalsk bredde. William Parker beviser med denne boksen at han er en av samtidens mest spennende komponister, samtidig som han er en utsøkt bassist og orkesterleder. Og etter å ha lest biografien «Universal Tonality – The Life and Music of William Parker», ført i pennen av forfatteren Cisco Bradley (anmeldt HER), og truffet Parker ved noen anledninger, får jeg på mange måter fullendt mitt syn på denne utrolig fine personen, som er samfunnsengasjert, sterk, mild og hyggelig, samtidig som han lager noe av den mest spennende musikken det er mulig å få fatt i dagens musikkverden.
Dette er en boks med CDer som bør anskaffes av alle med en platesamling de mener de kan stå inne for. For uten «The Music of William Parker – Migration of Silence into and out of the Tone World Volumes 1-10» har du et stort hull i samlingen som bør fylles!
Et mesterverk, og årets mest spennende utgivelse!
Jan Granlie
William Parker (b, b duduk, fujara, fl, serbian fl, kamele ngoni, donso ngoni, perc, v, guembri, balafon, gralla, cor, keringot, hochiku, shauhachi, stereophonic bamboo fl, ojibway overtone bfl, pocket tp, malakan fl, chinese shakuhachi, khaen, navajo fl, overtonefl, comp), Raina Sokolov-Gonzalez (v), Ellen Christi (v, samp), Jake Sokolov-Gonzalez (v), Fay Victor (v), Anais Maviel (v), Jean Carla Rodea (v), Lisa Sokolov (v), Jalalu-Kalvert Nelson (tp), Matt Lavelle (tp), Matt Lambiase (tp), Jemeel Mondoc (as), Daniel Carter (as), Kidd Jordan (ts), Jim Clouse (ts), Kayla Milmine-Abbott (ss), Arile Bart (harm), Mara Rosenbloom (p), Eri Yamamoto (p), Dave Burrell (p), Illay Sabag (p), Yuko Fujiyama (p), Matt Morgan (vib), Cooper-Moore (org), Brahim Fribgane (oud), Ben Stapp (tuba), Peter Dennis (b), Ohad Kapuya (b), Jason Kao Hwang (vio), Scott Moore (vio), Reina Murooka (vio), Tina Burova (vio), Gwen Laster (vio), Jean Cook (vio), Malanie Dyer (viola), Nicole Federici (viola), Dara Bloom (c), Alexander Waterman (c), Jim Ferraiuolo (oboe), Kenny Murray (dr), Jim Clouse (dr), Hamid Drake (dr, v), Leonid Galaganov (dr), Rachel Housle (dr, perc), Jackson Krall (dr), Kevin Murray (dr, perc), Coen Aalberts (conch shell, winti fl, crickety sounds, bird sounds, bamboo bruches, whistles, dr), Klaas Hekman (dogon fl, shakuhachi, bfl, piccolofl, cfl)
