På skive

CISCO BRADLEY

«Universal Tonality – The Life and Music of William Parker»
DUKE UNIVERSITY PRESS, ISBN:978-1-4780-1119-4

Den amerikanske bassisten William Parker ble født den 10. januar 1953 i Bronx, New York. Han var selvlært bassist, men etter hvert studerte han med Jimmy Garrison, Richard Davis og Wilbur Ware. De seneste 50 årene, har han vært en av de mest toneangivende bassistene innenfor den nyere jazzen, med en rekke strålende samarbeid med musikere som Fred Anderson, Derek Bailey, John Zorn, Billy Bang, Peter Brötzmann, Rob Brown, Hamid Drake, Daniel Carter, Gerald Cleacer, Craig Taborn, Joe McPhee, Bill Dixon, Charles Gayle, Frode Gjerstad, Kidd Jordan, Jimmy Lyons, Roscoe Mitchell, Jemeel Moondoc, Jo Morris, prosjektet Other Dimentions in Music, Ivo Perelman, Matthew Shipp, Cecil Taylor, og ikke minst, en rekke plateinnspillinger med David S. Ware, for å nevne noen.

Han vokste opp i et relativt fattig miljø, og i biografien Cisco Bradley har skrevet om han, får vi et godt innblikk i hans liv fra starten i 1953 og fram til nå.

Boken starter med hans tidligste år. Om slekten som kom over som slaver fra Afrika til North- og South Carolina, og hans foreldre som endte opp i Harlem på 30-tallet, etter å ha reist nordover fra undertrykkelse av de sorte i sørstatene og til et mer liberalt miljø nordpå.

Deretter får vi et dypt innblikk i Parkers oppvekst i Morrisania i nabolaget til South Bronx på 50-tallet, hvor Parker tilbrakte både 50- og 60-tallet.

Så tar forfatteren for seg den kulturelle, intellektuelle og spirituelle utviklingen som forandret Parker til kunstner. Her fikk Black Power- og Black Arts-bevegelsen stor betydning for den unge musikeren. Han fikk mange inntrykk fra å følge med på fjernsyn om hva som skjedde rasemessig rundt om i USA, og datidens poeter fikk stor betydning for han.

Så er vi over i «Loft»-scenen i New York, hvor Parker etter hvert deltok, fikk spillejobber, lærte å spille med andre og endte opp med sine egne band og samarbeid med en rekke betydningsfulle musikere.

Et kapittel analyserer han tidligste profesjonelle arbeider, som i hovedsak foregikk på Manhattans «loft»-scener på 70-tallet. Han var jo selvlært bassist, og som lærte mye av sine samarbeidspartnere, som for eksempel Cecil Taylor og Don Cherry, noe som har påvirket han helt fram til i dag. I tillegg lærte han mye av å arbeide med The Music Ensemble, Jemeel Moondoc’s Ensemble Muntu, Daniel Carter og flere som lot han være med å bygge sin egen karriere.

Vi får lese om hans møte med danseren Patricia Nicholson, som han giftet seg med etter hvert, og som var med på flere av hans multikunstneriske jazz- og danseprosjekter i mange år.

Vi får ett kapittel som handler om hans lange samarbeid med Cecil Taylor på 80- og 90-tallet, som var Parkers kunstneriske gjennombrudd. Her ble han virkelig anerkjent som bandmedlem, spesielt hos publikum og kritikere i Europa, og spesielt i italia, et land som han har returnert til en rekke ganger for å gjøre klubb- og festivaljobber. Han var også med på flere spennende samarbeid med Europeiske musikere i tiden med Taylor fra 1980 til 1991, som vi får interessante innblikk i ved å lese boken.

Så er en del av boken viet Parker som bandleder, noe han ikke startet skikkelig med før på 90-tallet. Men den første platen i eget navn var «Through Acceptance of the Mystery Peace» (Centering, 1980), og med eget, fast band, startet han In Order to Survive, som han gjorde fire plater med: «Compassion Seizes Bed-Stuy» (Homestead Records, 1997), «In Order to Survive» (Black Saint, 1995), «The Peach Orchard» (AUM Fidelity, 1998) og «Posium Pendasem» (Free Music Productions, 1999). Her samarbeidet han med forskjellige besetninger, ofte med pianisten Cooper-Moore og saksofonisten Rob Brown. Deretter fulgte hans arbeid med eget storband, inspirert blant annet av hans fars store helt, Duke Ellington, som William hadde fått høre på plater gjennom hele oppveksten. Bandet kalte han for Little Huey Creative Music Orchestra, som fra 1994 til 1997 gjorde sju album, hvor han introduserte sin musikalske teori «Tone World». Dette orkesteret har på mange måter vært hans mest personlige prosjekt til dags dato, og et springbrett til at han skulle bli den musikalske historiefortelleren han er i dag.

Derfra tar forfatteren oss med inn i Parkers liv på 80-tallet, med The William Parker Quartet og Raining on the Moon Quintet, ett av hans desidert mest spennende band, etter min mening. Det var på denne tiden han startet ett tett og nært forhold og samarbeid med trommeslageren og perkusjonisten Hamid Drake, et forhold som fremdeles er tett og nært, og som ofte kan høres på konserter rundt om i verden. På denne tiden startet han også samarbeid med vokalisten Leena Conquest, som var hans første seriøse samarbeid med en vokalist, som gjorde at Parker begynte å skrive tekster til sine låter, noe som også endret litt på låtutformingen, og som trakk musikken mer mot det globale og som ga bandet et mer globalt sound.

Vi får ett kapittel som omhandler hans hyllestprosjekter til Duke Ellington og Curtis Mayfield, hans soloprosjekter og en rekke band som har fått mindre oppmerksomhet i verden, men som har vært viktige for Parkers utvikling og, ikke minst, for oss iherdige  lyttere som har forsøkt å følge Parker noen år.

Så får vi en gjennomgang av hans nyeste prosjekter. Han hadde etter mange år jobbet seg opp til å  bli en internasjonal bass-storhet, og han mottok priser fra en rekke hold. Dette førte til at han endelig kunne begynne å spille på de store scenene og festivalene, og på grunn av at han nå fikk bedre råd, kunne han også utgi flere av prosjektene han hadde liggende på bånd fra såpass tidlig som 70-tallet.

Det siste kapittelet er viet hans storhet som menneske og bassist, hvor flere musikere uttaler seg om den stillferdige mannen, selvsagt i positive ordelag.

Vi får også en fyldig diskografi, hvor det overrasket meg noe, at hans egenproduksjon ikke var på langt nær så stor som jeg hadde trodd. Men som sidemann til andre kan man telle noe sånn som mellom 300 og 400 innspillinger. Og i mye av den musikken han skrev og spilte, er det mange hyllester til musikere og mennesker som har betydd mye for han. Og det synes jeg forteller mye om bassisten og personen William Parker. Han er en ytterst hyggelig person som har mye omsorg for sine venner og omgivelser. Ett eksempel er da man omsider gjenfant bassisten Henry Grimes, etter mange år hvor han hadde levd fra hånd til munn som uteligger og hjemløs. Grimes hadde for mange år siden solgt sin bass for å overleve, og da han omsider kom tilbake, fikk han like godt en bass av Parker.

Vanligvis får man biografier om musikere og kunstnere som er skrevet etter hovedpersonens død, men ikke denne gang. Her får vi en fin og spennende gjennomgang av Parkers liv, som han selv har hatt mulighet til å sjekke sannhetsgehalten i, og mange av historiene, som boken er proppfull av, kommer fra Parker selv. Det er blitt en spennende og forklarende bok, som tar oss med til en sort jazzmusikers liv i New York fra 60-tallet og fram til i dag. De forskjellige skiftene i miljøet, om jazzjournalister som ikke tok fargede musikere som Parker alvorlig, og om den kampen han, og mange med han, måtte ta for å få den annerkjennelsen de etter hvert har fått.

Det er blitt en velskrevet og relativt lettlest bok, som alle venner av den improviserte jazzen som vokste fram i USA (og etter hvert i Europa) på 60-tallet bør lese. Og ikke nok med det! I januar 2021, kommer samleboksen «Migration of Silence Into and Out of The Tone World (Volumes 1-10)», utgitt av Centerng Records og AUM Fidelity. Her får vi møte en rekke av Parkers prosjekter opp gjennom årene med en rekke forskjellige musikere, fra solo-opptak, via trioer, middels store ensembler (fra kvintett til nonett) til strykekvartetter. Fokuset er å gi en total oversikt og fokus på William Parker som komponist og produsent, i tillegg til å se han både som en glimrende bassist og som utøver på en rekke andre instrumenter. Så det er bare å glede seg!

Boken kom ut den 5. februar, og er mulig å bestille hos utgiveren.

Jan Granlie

Skriv et svar