Det gikk ikke lang tid etter William Parkers mesterverk «Migration of Silence Into and Out of The Tone World: Volumes 1-10» (Centering Records) (anmeldt HER), og hans første biografi, skrevet av Cisco Bradley: «Universal Tonality: The Life and Music of William Parker» (Duke University Press) (anmeldt HER) tidligere i år, at komponisten, multiinstrumentalisten, dikteren, grioten, konseptualisten og samfunnsrefseren William Parker igjen var ute med et par nye trioalbum som videreforklarer hans musikalske visjon.
William Parker er en av de mest ikoniske og kreative jazzmusikere som har dukket opp i løpet av det siste halve århundret. Og disse to nye platene fortsetter å utvide det tilsynelatende ubegrensede spekteret i hans kunstneriske uttrykk. Den første, «Painters Winter» (AUM FIDELITY) ble anmeldt her på salt peanuts* kun for noen dager siden (den 13. juli), hvor han samarbeider med sine gamle venner, multiinstrumentalisten Daniel Carter og trommeslageren og perkusjonisten Hamid Drake.
På «Mayan Space Station» får vi ett sett med elektrisk gitar, bass og trommer, som lett kan bli sett på som en heftig dose «psychedelisk rock» med klare referanser til jazzens gitarhelter, så som for eksempel Terje Rypdal. Her møter vi han sammen med gitaristen Ava Mendoza og trommeslageren Gerald Cleaver, i seks komposisjoner av Perker, og innspillingene er gjort i Park West Studios i Brooklyn i februar 2020.
Ava Mendoza har Parker samarbeidet med tidligere i prosjektet «Thunder and Flowers», til hans residerende prosjekt på The Stone i New York i juli 2019. Hun har tidligere markert seg sterkt på den nyere delen av den amerikanske jazzscenen, blant annet sammen med Matana Roberts, Nels Cline, Jon Irabagon, William Hooker, Fred Frith, The Violent Femmes, Jamaladeen Tacuma, Rova Saxophone Quartet, Moppa Elliot med flere. Og hun har laget flere plater i eget navn siden debuten «Shodow Stories» på selskapet Resipiscent, som kom i 2010.
Trommeslageren Gerald Cleaver er en kameleon innenfor jazzverdenen. Han er en av de flittigst benyttede trommeslagerene innenfor den kvalitative, amerikanske jazzen de senere årene, og man har hørt han med blant andre Joe Morris, Mat Maneri, Roscoe Mitchell, Miroslav Vitous, Michael Formanek, Tomasz Stanko med mange, mange flere.
Plateselskapet kaller musikken vi får servert på denne innspillingen «kosmisk flerfarget blues», og hele veien gjennom kan Mendoza, nesten i et Rypalsk landskap, sveve over et fantastisk bass- og trommekomp, hvor det nesten må være umulig å «trå feil» for gitaristen. For spillet til Parker og Cleaver løfter Mendoza fra bakken og lar henne sveve ett eller annet sted der oppe, og avlevere strålende gitarmusikk jeg ikke kan huske å ha hørt siden Rypdals innspilling «Chaser», med bassist Bjørn Kjellemyr og trommeslager Audun Kleive fra 1985.
Vi får seks komposisjoner, hvor jeg egentlig bare kjenner igjen tittelmelodien fra tidligere, fra innspillingen «Sunrise In The Tone World» med hans The Little Huey Creative Music Orchestra. Og selv denne låten gjøres på en helt særegen måte på dette opptaket.
Og hele veien er Parkers bass-spill strålende og litt i «slekt» med Charles Mingus, det vil si, rytmisk fullkomment, tungt og deilig. Og i denne sammenhengen er Cleaver den helt rette trommeslageren. Jeg vet ikke hvordan det ville fungert med Parkers gamle venn, Hamid Drake, men det blir en litt annet «snert» i anslaget med Cleaver, som er en mer «aktiv» og pågående trommeslager enn den ytterst vennligsinnede Drake.
Mens jeg lytter gjennom denne innspillingen for «ørtende» gang, dukker også trioen Elephant9 opp i bakhodet, særlig innspillingen «Atlantis» hvor de har med Reine Fiske på gitar. Og da dukker automatisk også den norske trioen Bushman’s Revenge opp, hvor Even Helte Hermansens gitarspill gjerne kan sammenlignes med det Mendoza spiller her.
Men mest av alt er dette William Parker, Ava Mendoza og Gerald Cleavers musikk. Og de fremfører den med enorm entusiasme, driv og pågangsmot.
Jeg vil ikke sammenligne denne trioinnspillingen med Parkers forrige, for de går egentlig litt i to forskjellige retninger. «Painters Winter» er moderne jazz av beste merke, mens de tre på denne innspillingen tar oss med inn i nok et vanvittig deilig, musikalsk landskap hvor Parker også føler seg vel tilpass.
For noen år siden hadde vi en heftig diskusjon i redaksjonen i norske jazznytt, hvor både kollega Johan Hauknes og jeg var med, om hvor mange musikalske revolusjoner Miles Davis hadde skapt. Jeg tror, uten å skulle starte diskusjonen på nytt, at debattantene etter hvert ble mer eller mindre enige om fem. Men nå kan man sannelig begynne å telle opp hvor mange revolusjoner William Parker har skapt – og han er på langt nær ferdig med å utvikle sin fantastiske musikk …
Strålende, nok en gang! Og Ava Mendoza er en gitarist man skal følge med argusøyne! Og William Parker har gitt oss enda en grunn til å utrope han til en av de mest spennende bassister i verden i dag!
Jan Granlie
William Parker (b), Ava Mendoza (g), Gerald Cleaver (dr)
