Å drive med humor og satire i jazzen er en skummel affære. Den 31. juli i år, hadde det respektable magasinet The New Yorker en artikkel som rystet det amerikanske jazzmiljøet. Artikkelen «Sonny Rollins: In His Own Words», som var ført i pennen av The Onions journalist Django Gold, presenterte den legendariske saksofonistens liv i jazzen som nesten utelukkende negativ.
På de sosiale medier verdenstrømmet det over av kommentarer, hvor så godt som alle krevde unnskyldninger og erstatninger fra forfatteren og The New Yorker. Gitaristen Jim Halls enke sa til og med opp sitt abonnement på magasinet i sinne. En mindre del av kommentarene støttet artikkelen, mens enda en gruppe mente at sitatene i artikkelen faktisk kom fra Rollins. Andre igjen mente at man enkelt kunne avsløre satiren i artikkelen. The New Yorker tok ingen stilling i diskusjonen, men oppfordret leserne til å besøke deres humorside, og spesielt artikkelen newyorker.com/humor/daily-shouts/sonny-rollins-words.
Her ble det kort tid etterpå ble det lagt ut en video med intervju med Rollins, gjort av Bret Primack (youtube.com/watch?v=aYt8B2RkqrM#t=135).
Den 8. august publiserte The Washington Post artikkelen «All that jazz isn’t all that great» forfattet av Justin Moyer, hvor han gjør et forsøk på å forklare satire og hvordan satiren fungerer.
Vi kan være enige med The New York City Jazz Records som har skrevet om saken, at sjelden har jazzen fått så mye oppmerksomhet på sosiale medier og ellers i media som akkurat denne sommeren og den satiriske artikkelen om Sonny Rollins.
Kanskje det er slike saker man bør gå ut med her i Norden også, for å få litt mediaoppmerksomhet?

http://www.newyorker.com/humor/daily-shouts/sonny-rollins-words