Vår nekrolog ved hans bortgang kan du lese her.
For å minnes saksofonisten og komponisten Wayne Shorter, har vi plukket fram Johan Hauknes’ omtale av sitt møte med og intervju med saksofonhelten, gjort under Moldejazz i 2007 – rett før konsertstart i Bjørnsonsalen med Wayne Shorter Quartet. Artikkelen er tidligere publisert i jazznytt nr. 4/2007, side 18-25, og gjengis her med mindre redaksjonelle endringer.
For meg som skrev artikkelen for Jazznytt den gangen, står minnet om dette møtet fortsatt sterkt, femten år seinere. Wayne Shorter gjorde et sterkt personlig inntrykk. Vi var tre journalister som ble innvilget femten minutter intervjutid — på en betingelse, at vi gjorde det sammen, med start en time før konsertstart. Vi tre som fikk lov til å møte Wayne Shorter, var Terje Mosnes for Dagbladet, Roald Helgheim for Dagsavisen og undertegnede for Fireflate. Nei, … vi fikk ikke intervju-tid. Det vi fikk, var mer å regne som en royal audiens. Hos Kongen.
Inntrykksrike førti minutter seinere var vi på vei ut fra møtet med mesteren, på en hotellsuite i Bjørnsonhuset. Etter en rikholdig flukt gjennom filosofi, science fiction, universet, med en sveip innom Hogwarth, måtte vi skynde oss for å rekke konserten som skulle starte opp bare 15 minutter seinere. Møtet varte betydelig lengre enn de avtalte femten minuttene. Universal Norges kontakt og ansvarlig for organiseringen av vårt møte, Øyvind Skjerven Larsen, svettet heftig, da vår samtale med Shorter sprengte alle timeplaner.
Etter en nesten førti minutter lang samtale med Wayne Shorter om universets mange mysterier, var vi tre utskremte journalister på vei ut etter audiensen. På vei mot heisen ned til resepsjonen, kommenterte godeste Helgheim til meg; — Du var den einaste av oss som skjønte kva han talte om! Dette er fortsatt av de aller største komplimentene jeg noensinne har fått — og det kom fra selveste Formann Helgheim!
Sfærisk spenning med Wayne Shorter
Wayne Shorter var i år i Molde igjen – utrolig at det måtte ta 35 år siden besøket i 1972 med den tidlige versjonen av Weather Report (Miroslav Vitous og Eric Gravatt) før han kom tilbake. Utrolig nok, er dette bare andre gangen han er på Moldejazz under eget navn. Første gangen var åpningskonserten tilbake i 1966, med «pick-up-backing» av Lasse Sjösten, Rune Carlsson og Roman Dylag. Under dette første oppholdet jammet han også med Don Byas, Stuff Smith og Kenny Drew på Alexsandra.
Det var derfor en historisk begivenhet når Wayne Shorter’s fantastiske kvartett med Danilo Perez (piano), John Patitucci (bass) og Brian Blade (trommer) – en gruppe som i dag er ledende innenfor moderne jazz – startet Europaturneen 2007 i Molde, en kvartett som har gjenfødt gamle og skapt nye ideer om hva jazz handler om.
Musikken deres har blitt omtalt som et spill som kan benevnes som «guess who’s improvising now». Konsertene deres er en organisk helhet hvor det ene temaet følger etter det andre, eller rettere: Det neste tema fødes, og utvikler seg, organisk av det foregående temaet. Det siste tiåret har de utviklet dette konseptet betydelig fra Footprints-turneen i 2001, da temastrukturen fortsatt var relativt klar, men hvor mer og mer omfattende ekstemporerende og gruppeimproviserte bruer mellom temaene tok mye oppmerksomhet. Men før eller seinere kjente du igjen «Footprints», «Masqualero», eller «Aung San Suu Kyi» – og du visste hvor du var.
Denne formen har de siste fem årene utviklet seg voldsomt. Det er ikke lenger en klar låtstruktur å forholde seg til, alt mens gruppe-interaksjonen og -improvisasjonene er blitt enda sterkere. Det går en klar linje til fram dette samspillet, fra samspillet som Wayne, Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams utviklet i løpet av 1965 i den «andre», klassiske Miles-kvintetten. I tiden mellom innspillingen av ESP i januar 1965, og live-opptakene som ble gjort i Chicago-klubben Plugged Nickel i desember 1965, forandret jazzen ansikt. «Footprints»-kvartetten har tatt dette til helt nye verdener. På en basis av post-bop-frijazz, med kollektiv improvisasjon, skaper denne kvartetten en melodisk, rytmisk og harmonisk kompleksitet som ingen har hørt før. Dette er ikke lett tilgjengelig musikk. Det er en musikk som krever arbeid og utvikling. Shorter-kvartetten, som ved siden av Dave Hollands kvintett er blant dagens mest lengstlevende komboer i moderne jazz, har gjennom flere års arbeid utviklet en kommunikasjonsform som er så instantan og direkte at deres «stream-of-consciousness»-baserte musikkskaping krever aktiv lytting for å følge med i svingene. Vanskelig tilgjengelig, men: Åååå, så vakkert!
Sterke og likestilte stemmer
I motsetning til i 1966, er det altså ikke Wayne Shorter med lokal backing som spiller Molde, det er en kvartett av fire sterke og likestilte stemmer med en omfattende komplementaritet. Gruppe-dynamikken har en veltrimmet motor: Brian Blade, dagens fremste trommeslager i en rytmisk og melodisk tradisjon som integrerer Elvin Jones med Tony Williams, og John Patitucci – som er lysår unna det klassiske idealet for en bop-bassist. Han er en stemmegiver og pådriver på lik linje med de andre tre, ofte mer enn som så, og en av de mest stilfleksible jazz-bassister i dag. Danilo Perez med sine vakre og harmoniskapende initiativ og kommentarer på klaveret. Alle deltakerne er musikalske ledere og skapere på egne ben. Fire ledere på ett brett.
I denne sammenheng er det allikevel Wayne Shorter som er det musikalske kraftsenteret. Mange av de sentrale temaene er umiskjennelig komponert eller arrangert av Shorter. Om du har overvært en konsert med kvartetten, er du heller aldri i tvil om hvem som er «il capo dei capi». Gitt hans plass i jazzhistorien er dette ikke det minste rart, det er få, om noen, nålevende musikere med samme posisjon som Wayne Shorter. Fra han som 26-åring dukket opp som medlem av Art Blakey’s Jazz Messengers i den kanskje beste årgangen av dette hardbop-universitetet, med Lee Morgan, Jymie Merritt og først Walter Davis Jr, etter hvert Bobby Timmons, ble han raskt overlatt oppgaven som «musical director» av sjefen Blakey, begrunnet i hans komposisjons- og arrangeringskompetanse.
Miles
Videre via Miles Davis’ fantastiske «andre-kvintett», samtidig som han skrev musikk som i dag er klassiske deler av jazzlitteraturen og etablerte seg som en betydelig jazzmusiker under eget navn gjennom serien av utgivelser på Blue Note gjennom 1960-tallet. I Miles-litteraturen er han vel den eneste som spenner over flere av Miles’ stil-innovasjoner, han fortsatte som del av Miles’ band gjennom Bitches Brew og over i tiden etter, så vidt undertegnede bekjent er hans siste deltakelse med Miles-bandet live-opptaket fra Fillmore East i mars 1970 [It’s About that Time, Columbia C2K 85191] og studioopptaket som kom med Jack Johnson-boksen for to år siden (opptaket var også med på dobbelt-LP-en Directions av uutgitte opptak fra Miles’ karriere opp til begynnelsen av 1970-tallet).
Weather Report
I 1970 etablerte Wayne i samarbeid med sin venn Joe Zawinul, fra Miles-bandet, fusion-gruppen Weather Report som i perioden fram til 1985 skulle bli et senter for den utviklingen av fusion-jazz som de to var med og la grunnlaget for gjennom Filles de Kilimanjaro, In a Silent Way og Bitches Brew. Etter oppløsningen av Weather Report, begynte en periode som ofte har blitt nedvurdert i Wayne Shorter’s karriere. Men etter denne skribentens mening er dette ingen dårlig periode. Offisielle utgivelser (som Phantom Navigator, Joy Rider og seinere High Life), og en lang rekker uoffisielle konsertopptak tilgjengelige som bootlegs mm. viser i denne perioden en aktivt spillende og søkende Wayne Shorter, men som nå, etter at han hadde passert 50 år, forsøkte å fortolke historien hand hadde vært en del av, på nye måter.
Hancock
Samtidig omfatter også denne perioden etableringen av et fornyet samarbeid med Herbie Hancock, med utgangspunkt i «VSOP»-ensemblene fra 1977 og utover mot midten av 80-tallet. Det er i det hele tatt vanskelig å se den av disses utvikling uten å ha et komplementært perspektiv på den annens utvikling. Det kanskje beste resultat av dette samarbeidet – Wayne Shorter/Herbie Hancock-kvartetten med Omar Hakim og Stanley Clarke, foreligger dessverre ikke i annen form enn uoffisielle konsertopptak. Etter utgivelsen av duo-plata 1+1 har de også i konsertsammenheng gjennomført duoformatet noen få ganger, med Europa-debut på Berlin-festivalen i 1997. Det siste resultatet av forholdet mellom de to, kom gjennom supergruppen som hadde en omfattende Europaturne i 2004, men som dessverre aldri kom til Norge: Drømmeteamet med Wayne, Herbie, Dave Holland og Brian Blade.
Footprints
I 2000 etablerte Wayne Shorter det som for korthets skyld kan omtales som «Footprints»-kvartetten – en kvartett som fortsatt lever og utvikler seg i eksellent stil. Navnet springer ut av Shorter-temaet «Footprints» som ble brukt som gjennomgående basis for konsertene under kvartettens første omfattende Europa-turne i 2001. «Footprints Live!» var også som kjent navnet på deres første CD. Hvert år etter, med unntak av 2004, da Wayne var opptatt med det nevnte «drømmebandet», har kvartetten hatt ett eller flere omfattende Europa-besøk.
Siste gang kvartetten var i Norge var i Konserthuset i Oslo i slutten av mars 2003. Konserten fikk en blandet mottakelse, undertegnede var klart skuffet over et relativt uinspirert spill denne dagen. To dager etter gjennomførte de derimot en konsert i Koncerthuset i Göteborg hvor anmeldelsene overgikk hverandre i godord. Etter å ha hørt konserten på Sveriges Radio, var det ikke tvil: Den var som dag i forhold til natt, sammenlignet med Oslo-konserten.
Molde 2007
Det sier seg selv at konserten på nest siste dag av Moldejazz 2007 sto sentralt i festivalplanleggingen hos undertegnede. Men det skulle bli bedre: Etter iherdig påvirkningsarbeid, aksepterte Shorter-managementet at Wayne skulle møte bare tre intervjuere umiddelbart før konserten i Bjørnsonsalen i rosebyen. De tre som ble akseptert var; Dagbladet, Dagsavisen og festivalavisen Fireflate. Da Fireflates utsendte var undertegnede, sa det seg selv at dermed var også Jazznytt på plass i det gode selskap. Vi ble innstendig påminnet om at vi var innvilget kun ett kvarter med sjefen sjøl, en time før konsertstart. Ikke uventet viste det seg at Wayne var i det snakkesalige hjørnet – kvarteret ble til mer enn en halv time i lag med ham — og hans tanker. Da vi forlot ham var det bare ett kvarter igjen til konsertstart – og vi var satt i den rette sfæriske tilstand for å oppleve musikken.
I det vi kommer inn i møterommet som er avsatt for formålet, tar Wayne Shorter oss imot som en afrikansk statsleder, ulastelig antrukket i en gråsort silketunika, over sorte bukser, med en diskret gullenke på skjortefronten. I det vi kommer inn sitter han tilbakelent i en dyp sofa. Han reiser seg ikke, verken når vi kommer inn eller når han hilser på oss (det skulle vise seg at dette skyldtes ryggsmerter – og ikke var et signal om status og makt). Han tar oss imot med et bredt smil og en godslig varme som umiddelbart inkluderer oss i hans verden.
Styringen tar han fra første øyeblikk: — The first question is: «Who is leaking the secret of Harry Potter?» — et spørsmål som blir understreket med et kraftig slag på låret med flat hånd for hver stavelse. Første delen av samtalen blir deretter en enetale av Wayne om J.K. Rowlings suksess og intelligens. Det som tydelig imponerer ham er ikke nødvendigvis historien, men den forretningssans og smartness som ligger bak J.K. Rowlings utvikling av serien, med en start som skjedde midt oppe i en vanskelig livssituasjon. Som han sier:
— Mens andre ville drikke seg i hjel, eller kaste seg utfor en klippe, setter hun i gang med et arbeid som dette.
— She’s no dummy, you know!
Det slår meg mens Wayne snakker: Det er viktig for ham å se seg selv som en del av en utstrakt underholdningsindustri, en industri som han etter mange år han opererer i og forsøker å lykkes i.
Wayne’s fascinasjon av underholdningsindustrien, av film og spektakulær litteratur, er åpenbar for de som har fulgt ham i noen år, med stadig referanser til kjente filmer (bl.a. Star Wars-filmene) og til fantasy-litteratur og space opera. Samtidig virker hans måte å omtale dette på noen ganger «ute i sfærene». Han trekker inn referanser og ideer fra hvor det skal være, og setter dem sammen til noe umiskjennelig Wayne’sk. Her gjelder det bare å henge med i svingene!
Han er en svært intelligent fyr, og som mange slike er han til tider vanskelig å følge i sine mange tankesprang. Å prøve å forstå de meningsbærende sammenhengene i det han sier – og som kan synes totalt usammenhengende for en lytter – er en betydelig utfordring. Det slår meg videre: Her ligger en nøkkel til en inngang også til kvartettens musikkutøvelse.
Bud Powell
Etter denne innledningen minnes Wayne sitt første møte med Moldefestivalen som han gjentatte ganger feilaktig tidfester til 1967:
— Det var akkurat da Bud Powell døde (red. anm: Bud Powell døde 31. juli 1966 i New York). Jeg satt i en privat middag i Molde, da telefonen ringte. Kenny Drew, som var her med Don Byas, tok telefonen fra New York. Bud Powell var død!
Han fortsetter med å minnes den eneste gangen han noensinne spilte med Bud. Dette var en jam i Paris i desember 1959 med Art Blakey, hvor Bud ble dratt opp på podiet for å spille med Blakey’s Jazz Messengers og den andre gjesten, saksofonisten Barney Wilen. Selv om Wayne igjen og igjen referer til dette som i 1961, skjedde dette altså to år før. Jammen er dokumentert med to numre (bl.a. Bud Powell’s «Dance of the Infidels») i Gitanes’ «Jazz in Paris»-serie på utgivelsen Paris Jam Session», med Bud i fabelaktig spilleform. Wayne har også noen gode soli her.
På denne tiden var Bud Powell «down and out» i Paris, han returnerte til New York først i 1964, og i lange perioder var hans tilholdssted ukjent. Ifølge Wayne, var det etter konserten i 1959 at Bud Powell forsvant, — De lette etter ham hele natten etter konserten, men de fant ham ikke.
— To år etter var jeg i Paris med Art Blakey (red. anm.: radio-opptakene fra de to konsertene på Olympia 13. mai 1961 er tilgjengelige på fire CDer). En dag banket det på døra til hotellrommet mitt – og der sto Bud, som da hadde vært helt borte i lang tid. Alle regnet med at han var fullstendig ute å kjøre, med drikking og stoff, og hans mentale lidelse. Men der sto han; ulastelig antrukket. Han kom inn og ba meg om å spille for ham. Jeg tok fram saksen og spilte gjennom temaet fra hans «Dance of the Infidels». Han sa bare «Uhuh..». Jeg spurte ham hvordan han hadde det, og han svarte bare «Uhuh!» igjen.
— Og så gikk han, uten å be om noe, penger, eller hva det måtte være. Hva dette var forsto jeg ikke før lenge etterpå.
— Hans datter Celia fortalte meg mange år seinere at grunnen til at han kom på døra mi den dagen, var, som hun sa, at han søkte etter en bekreftelse – en trygghet – på at det var en framtid der foran oss, for ham, og for oss alle. For Bud dreide det seg om å prøve å ta kontroll over egen framtid.
Kontroll
Å ta kontroll – med egen utvikling og framtid, individuelt eller kollektivt – er et hovedpoeng for Wayne Shorter. Han kommer stadig tilbake til dette i mange forskjellige former. Men – og dette er viktig – det er ikke en tradisjonell deterministisk kontroll det er snakk om.
Snarere dreier det seg om åpenhet – om å være åpen og tilpasningsdyktig – og til på enhver tid å sørge for at du som individ har så mange alternativer til framtidige handlinger og utviklingsveier som mulig. Og at du har ressursene til å takle det uventede på en god måte når det skjer.
Kontroll over framtiden for Wayne Shorter dreier seg først og fremst om å sikre handlings- og utviklingsrom til å ta imot det uventede – og til å agere proaktivt i forhold til dette og det fellesskapet han inngår i. Det gir grunnlag for å imøtese framtiden med åpent og lyst sinn – og det er ikke tvil i min sjel, Wayne har et svært optimistisk syn på livet.
Denne optimismen gjenspeiles også i hans musikk, med unntak av Herbie Hancock er det vel få musikere i dag som utstråler så mye glede og moro gjennom sine konserter. Men i motsetning til Herbie er han ikke den verbale skøyeren på scenen, der kommer optimismen og gleden ut i musikken. At hans medmusikere har det moro på jobben er det i hvert fall ikke tvil om.
Denne åpenheten og gleden har også bidratt til at «Footprints»-kvartetten er en av de mest innovative i dagens jazz.
Inspirasjonskildene
Wayne finner inspirasjon til sin musikalske utvikling på mange områder, samtidsmusikk, science fiction, – og ikke minst buddisme. Han får i den forbindelse inn en stikkpille til den naive kritikken av kampen mellom børs og katedral i moderne jazz, mellom de kommersielle interessene og målene til de fire store på utgiversiden og de kreative og kunstskapende interessene til musikerne. Spesielt den manglende forståelsen for systemlogikken som ligger i systemet. Platedirektører osv. er ikke idioter som ikke er i stand til å forstå musikkens kunstneriske kvalitet:
— I naturen rundt oss, fysisk og sosialt, er det en viktig ting som går igjen og igjen. Det må alltid være motstand tilstede i et system for at det skal skje noe.
De kommersielle interessene til plateselskapene er som luftmotstanden som gjør en jumbojet i stand til å fly. Uten det ene, finnes ikke det andre. Dette er direkte på linje med Buddha’s innsikt at utvikling krever spenning og motstand – av krefter mellom motpoler skapes det nye.
Waynes sentrale poeng er å alltid holde øyne og ører åpne for å kunne se – og høre – disse spenningene, motstandene – og med det utviklingsmulighetene.
— Men hvordan kan dette sikres i en kvartett som kjenner hverandre så godt – og som er så intimt samspilte? Hvor kommer de utviklende overraskelsene fra?
— Det krever en åpenhet for å få øye på motsetningene. For å se dem, med åpne øyne og ører. Og ta dem imot, som er som å få øye på to tog på kollisjonskurs. Poenget er å unngå å se framtiden som en togkollisjon, men som en mulighet – en mulighet for endring og utvikling. Det dreier seg om å være positiv til endringer og utfordringer – eller «problemer» – og å utvikle endringsorienterte forventninger til framtiden. Å imøtese framtiden med optimisme.
På fåmannshånd, om ikke på scenen, kommer Waynes vittige kommentarer og refleksjoner fram. Waynes refleksjoner og fabuleringer, som strekker seg fra dagligdagse og individuelle eksistensielle spørsmål, til de store galaktiske og kosmologiske fabuleringer, gjør at det ofte er vanskelig å vite når han er alvorlig – og når han lar fabuleringene sine ta en ekstra runde ut i universet.
Musikalske ambisjoner
Han musikalske ambisjoner går langt utover kvartettens musikk. Hans kompositoriske og harmoniske interesser og ambisjoner kommer fram i alt hans arbeid, sist gjennom CDen Alegria.
Hans tilrettelegging av kvartettens musikk for samarbeidet med NDR Big Band under JazzBaltica-festivalen i 2002 og senere for Orchestre National de Lyon i Paris viste dette til fulle i konsertformat, dessverre er dette ikke gjort tilgjengelig annet enn gjennom kringkastingssendinger.
— Utover videre arbeid med kvartetten: Hva med planer for framtiden?
— For det første: En symfonisk tilrettelegging av min musikk for symfoniorkester med kvartetten jeg har skrevet og som jeg jobber med her i Molde, ble framført i Amsterdam i juni i år med det nederlandske Kongelige Konserthusorkester under ledelse Markus Stenz. Han sa etter konserten at slike harmonier hadde han aldri hørt, hvordan fargene kommer og går og vekselvirker (red. anm: verket er bla basert på Wayne Shorters «Midnight in Carlotta’s Hair», «Orbits», «Palladium» og «Prometheus Unbound»). Det vil også bli framført 4. september i år i Paris med l’Orchestre National d’Ile de France. Amsterdam-konserten, som var en del av årets Holland Festival, ble tatt opp. Det er mange som trykker på for å få til en utgivelse av dette.
Amsterdam-framføringen ble foretatt samtidig som han mottok årets Concertgebouw Jazz Award for sitt mangeårige musikalske arbeid innenfor moderne jazz.
I lengre tid har det også vært kjent at Wayne Shorter skriver et konsertverk for den amerikanske opera- og bel canto-sopranen Renee Fleming,
— Samarbeidet med Renee Fleming (red. anm.: Renee Fleming har ved siden av sin operakarriere også vært åpen på sin omfattende jazzinteresse. Hun har tidligere sunget med Illinois Jacquet, og ga nylig ut en CD med Brad Mehldau – Love Sublime, et bestillingsverk for Carnegie Foundation) håper jeg vil ende opp i en utgivelse snart.
— Dessuten har jeg et spennende samarbeid med den unge blåsekvintetten Imani.
Wayne har skrevet et verk som på typisk Wayne-maner er kalt «Terra Incognita» for Imani Blåsekvintett (se www.imaniwinds.com). Verket ble urfremført i 2006. Kvintetten vil delta på San Sebastian-, Marciac- og Villette-festivalene i år sammen med «Footprints»-kvartetten med framførelse av dette verket.
— Deres arbeid fascinerer meg, hvordan de gjenfortolker og uttrykker klassisk og samtidsmusikk på totalt nye måter. Jeg ser fram til å arbeide videre med dem.
Science fiction
Som tidligere svært aktiv science fiction & fantasy-nerd, er det naturlig å spørre Wayne om hva han har lest som har gitt ham inspirasjon i den siste tiden:
— En bok som heter SPIN (red. anm: Denne boka, forfattet av Robert Charles Williams, vant fjorårets Hugopris – den mest prestisjefylte litteraturprisen innenfor denne sjangeren) Boka foregår i en nær framtidsverden hvor en membran plutselig oppstår som skiller jorda og menneskene fra månen, solsystemet og resten av universet.
Denne membranen er også karakterisert med et gap i tidens hastighet. Et sekund på jorda representerer 10 millliarder sekunder – eller nær 320 år – i universet. Mens ti år går på jorda, går det ti milliarder år på sola. Den som kjenner litt til astrofysikk, ser raskt implikasjonen. I løpet av noen få tiår på jorda vil sola vokse til en rød kjempe og svelge jorda. Og med det er bokas tema åpenbart; hvordan forholder mennesker seg til denne framtidsutsikten. Igjen – som en rød tråd – løper Waynes interesse i hvordan vi velger å forholde oss – aktivt eller passivt, konstruktivt eller destruktivt – til de muligheter og utfordringer framtiden stiller oss overfor.
Med litt kjennskap til buddisme er det kort vei til å se sammenhengen mellom denne fascinasjonen og Wayne Shorters livsinnstilling – og musikkfokus.
Wayne Shorters siste plate, Beyond the Sound Barrier, dediserte han til en rekke innovatører og utforskere – personer som valgte å bekjempe sosiale og private hindringer for å oppnå noe som var større enn dem selv. Det omfattet bla. Vivien Thomas (behandling av «blue baby»-syndromet), Bess Colman (banebrytende flyver under første verdenskrig), Henrietta Brodkrany (undervanns torpedo-eksperimenter på kjøkkenbenken), Nicolai Tesla (elektrisitetslære), Linus Pauling (DNA-forsker), Stephen Hawking (teoretisk fysiker), and Christopher Reeves (pådriver for stamcelleutvikling). I et intervju med All About Jazz har han karakterisert Beyond the Sound Barrier som del av et totalt kreativt kontinuum som omfatter all virksomhet som på godt neonorsk kan betegnes som «pushing the envelope»: – It’s the same mission … fighting the good fight. It’s making a statement about what life is, really. And I’m going to end the line with it.
— A lot of musicians worry about protecting what I call their musical foundation. They want to be on their Ps and Qs on stage, put their best foot forward, play their best runs, their best and try to impress people. But I’m at a point where I’m just going say, ‘To hell with the rules.’ That’s all I’m doing with the music now.
— I’m [74], I’ve got nothing to lose now. I’m going for the unknown.
Denne optimistiske søken etter det ukjente i det kjente, og det uoppdagede i det oppdagede, er det som gjør Wayne Shorter til et spennende menneske og en vidunderlig musiker. Jeg gleder meg til å følge med på ferden videre.
Og konserten? En svevende, drømmende time med vidunderlig vakker musikk med «Footprints»-kvartetten i Bjørnsonsalen. Mange tilhørere var etterpå usikre på hva de hadde vært med på, men for denne skribent var det ingen tvil: Dette var den beste konsertopplevelsen under Moldefestivalen i 2007.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Ann Iren Ødeby
