På et halvt år nær, levde Waynes Shorter nesten helt til slutten av sitt nittiende år. Wayne Shorter døde kl 04.00 om morgenen torsdag 2. mars, i Los Angeles. Med det har enda en av de aller største jazzmusikerne i det tjuende århundre forlatt denne verden.
Wayne Shorter ble født i Newark, New Jersey, 25. august 1933, og vokste opp med en eldre bror, Alan, som delte Waynes interesse for musikk. Alan fokuserte etter hvert på trompet, mens unge Wayne slo over til tenorsaksofon, etter å ha startet med klarinett.
Etter musikkstudier – etter high school, først på William Paterson State College i Newark, og deretter videre studier ved New York University, var han innrullert i Forsvaret i 1956-58. I 1956 gjorde han sine første studioinnspillinger, med Johnny Eaton and the Princetonians. Disse opptakene ble aldri gitt ut, og er stort sett glemt og utelatt fra de fleste diskografier over Shorters musikalske liv.
Mens han var i forsvaret, spilte han blant annet med Horace Silver, den ene av to ledende musikere som i 1952 tok initiativ til bandkonstellasjonen som fikk navnet Jazz Messengers. Da Shorter hadde avtjent sin forsvarstjeneste i 1958, ble han en kort periode med i Maynard Fergusons band.
Men det var da han året etter ble bedt om å slutte seg til Art Blakey og det som nå var etablert som et permanent band: Art Blakey and the Jazz Messengers, at hans musikalske karriere tok av. Det er vel en svært utbredt oppfatning at den versjonen av Jazz Messengers som sto fram i 1959-60, med Shorter, Lee Morgan, Bobby Timmons og Jymie Merritt, ved siden av lederen Art Blakey var den mest sprellevende og musikalske sprudlende Jazz Messengers gjennom alle år. Et band som var fullt og helt på høyde med den umiddelbare forløperen for Jazz Messengers, bandet som under ledelse av Blakey spilte inn Blue Note-skivene med tittel «A Night at Birdland» i februar 1954. Om det da ikke overgikk forgjengeren.
Den musikalske utviklingen av dette kullet i Blakeys hard-bop-universitet, fra oppstarten i 1959 og fram til 1962 og 1963, er formidabel, og utviklingen i Shorters spill, komposisjon og arrangementer er stor. En solid rekke album og hundretalls konsertopptak med denne gruppa vitner fortsatt om dens storhet. Ved siden av dette arbeidet, fikk han også tid til å få produsert egne album. I alt ble det i disse årene laget fire album der han deltok, utgitt på Vee-Jay Records. Blant annet disse var de to første utgivelsene i hans eget navn, «Introducing Wayne» og «Wayning Moments». Han var også med på Vee-Jays «The Young Lions». Det er særlig samspillet hans i disse årene med trompeteren Lee Morgan – i og utenfor Jazz Messengers – som virkelig har satt dype spor i jazzhistorien.
I løpet av de aller første dagene av mars 1964, for 59 år siden, spilte Coltrane-kvartetten på Birdland. De delte scenen disse kveldene med Art Blakey and his Jazz Messengers. På fredagskvelden var Miles Davis til stede i lokalet. Dette vet vi fordi Coltrane hilser Miles Davis med et kort utdrag fra «Bye Bye Blackbird» fra scenen, og Symphony Sid omtaler Miles Davis’ tilstedeværelse, på et radioopptak som ble gjort denne kvelden. Ofte beskrives denne episoden med en implisitt vurdering av at Miles var der for å sjekke ut sin gamle samarbeidspartner. Men det er kanskje mer sannsynlig at Miles Davis var der for å sjekke ut den unge saksofonisten som alle nå mente ville forlate Jazz Messengers om kort tid – en musiker som var eslet til noe større. Miles hadde vært gjennom flere tenorsaksofonister i bandene sine siden John Coltrane trådte ut av bandet fire år tidligere. Han var fortsatt på jakt etter den nye sounden til sitt nye band.
I april 1964 gjorde Wayne Shorter sine siste studioopptak med Blakey. Denne våren og sommeren produserte Shorter to egne album, «Night Dreamer» og «JuJu», han deltok på trombonisten Grachan Moncur IIIs «Some Other Stuff», i tillegg til at han altså var med på «Indesctructible» med Blakeys hard-bop-universitet. Alt dette på Blue Note!
Den 4. september 1964 sto han fram i Los Angeles som nytt medlem av den nye Miles Davis Quintet. Med Shorters tilslutning til bandet, var det som i ettertid er kjent som Miles Davis’ Second great quintet født: Med Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams ved siden av Shorter og Davis, skulle denne kvintetten i løpet av de neste fire årene ikke bare bidra sentralt til en skjellsettende, musikalsk innovasjon, men også legge grunnlaget for en annen, minst like skillesettende innovasjon. Fra aller første stund leverte kvintetten strålende musikk — ikke minst dokumentert gjennom en rekke opptak som ble gjort i løpet av kvintettens Europa-turné den første høsten.
I denne perioden var det at Shorter skrev noen av sine aller beste låter, låter han i stor grad skrev for Davis-bandet, «E.S.P.», «Footprints», «Masqualero», «Dolores». «Prince of Darkness», «Paraphernalia», … lista er lang. Dette var låter som ble de viktigste og mest karakteristiske elementene i det musikalske grunnlaget for album som «E.S.P.», «Miles Smiles», «Sorcerer», «Nefertiti» og «Miles in the Sky», før «Filles de Kilimanjaro» la grunnlaget for Miles Davis’ neste musikalske steg.
Men også på disse neste stegene etter 1968 fulgte Shorter med på den veien som Davis’ ensembler bygde. Den tapte kvintetten til Miles i 1968-69, som introduserte elektriske instrumenter i miksen, før det smalt med «Bitches Brew» — Wayne Shorter var med hele veien. Vinteren 1970 ebbet Waynes Shorters deltakelse i bandene til Miles Davis ut, og den 7. mars 1970 sto Shorter på scenen med Miles Davis for aller siste gang. Det skjedde med det som nå var en Miles Davis-sekstett, på Fillmore East. Dette var altså omtrent på dagen, seks år etter at Miles Davis kom inn i Birdland-lokalet og ble ønsket velkommen av John Coltrane.
I løpet av disse seks årene hadde Waynes Shorter levert sentrale bidrag til en historisk utvikling der jazzen hadde totalt forandret ansikt. Men det gjorde han ikke bare som medlem av og låtskriver for kvintetten til Davis. Han leverte også egne album og deltok på andres album som bidro til dette. Så godt som alle disse albumene har blitt stående som mesterstykker — skapt i en av den amerikanske jazzens aller mest kreative perioder.
Dette uttrykker seg ikke minst på et høyt antall Blue Note-album fra denne perioden, som han var med på. På tampen av 1964, etter Europaturneen, spilte Shorter inn «Speak No Evil». Hans album «Soothsayer», «Etcetera» og «The All Seeing Eye» ble alle spilt inn i løpet av 1965. «Adam’s Apple» og «Schizophrenia» ble laget de neste par årene. I tillegg deltok han på Blue Note-album med Lee Morgan, Tony Williams og Lou Donaldson.
Da han forlot Miles Davis sommeren 1970 var Wayne Shorter et stort navn i den nye jazzen som hadde vokst seg stor og mangesidig i løpet av de siste årene. Da han sammen med den østerrikske keyboardisten og komponisten Joe Zawinul dannet Weather Report dette året, var det første steget i det som skulle sette en helt ny standard for hva moderne jazz kunne framstå, tatt. Shorters egne album «Moto Grosso Feio» og «Odyssey of Iska»fra 1970 kan stå som pekepinner mot det som kommer når Zawinul og Shorter våren 1971 lanserer albumet «Weather Report».
De neste årene fram til oppløsningen av bandet mot midten av 1980-tallet, var Weather Reports form for «jazz fusion» en fusjon som vokste seg stor og kraftig, et musikalsk uttrykk som Weather Reports tidlige musikk viser vokser rett ut av opptakene fra august 1969 som ble redigert og presentert som dobbeltalbumet «Bitches Brew». Aldri har vel jazzens hatt større produksjoner og større publikum enn det Weather Report hadde i sine glansdager.
Etter at Weather Report var blitt historie, tok Shorter nye musikalske steg. Men platene som kom ut av dette, «Atlantis», «Phantom Navigator» og «Joy Ryder», fikk aldri den oppmerksomheten og vurderingen som hans plater fra 1960-tallet. Parallelt med dette deltok han også aktivt i de kvintettene som ble benevnt som fatlagret cognac, V.S.O.P.-kvintettene, der han og Hancock med venner løftet opp og videreutviklet den musikalske arven etter Miles Davis’ grupper på 1960-tallet.
Han samarbeidet i disse årene med Joni Mitchell, Carlos Santana og med en rekke andre. Ikke minst ble hans duoarbeider «1 + 1» med Herbie Hancock – med sin intrikate labyrintmusikk, svært populære. Sammen med hans eget album «High Life», peker samarbeidet med Hancock i mine ører klart framover mot Shorters neste store musikalske steg.
For i 2000 slo Wayne Shorter hardt tilbake mot alle som mente han ikke var på samme høyde han hadde vært tjue-førti år tidligere. Nå skulle Shorter skape en helt ny form for improvisert musikk, et musikalsk uttrykk som har blitt betegnet på mange rare måter. Selv benevnte jeg den en gang som «gjett hvem som improviserer»-musikk. Maurtuers myldring, tusenbeins bevegelser, larve-jazz. De mulige bildene er mange. Men en ting er sikkert, Wayne Shorters kvartett med Danilo Perez på piano, John Patitucci på bass og Brian Blade på trommer, den såkalte Footprints-kvartetten, står som kanskje Shorters aller beste gruppe og en av hans aller fremste musikalske perioder, gjennom hele hans virke.
Navnet fikk denne kvartetten da den i 2001 gjorde sine første turneer, der Shorters karakteristiske låt «Footprints» fra Miles Davis’ «Miles Smiles» og Europa-turneen med Davis’ kvintett i 1967, ble brukt som en slags theme song. Opptak fra den nye kvartettens sommerturné i Europa sommeren 2001 ga grunnlaget for deres første album «Footprints Live!».
De neste femten årene var denne kvartetten noe av det fremste internasjonalt av ny og avantgardistisk jazz. Konsertene deres utviklet seg til store suiter, der temaer fra låter komponert av Shorter dukket opp av et stormende hav som en nise søkende etter sola, og forsvant igjen som en blinkende sildestim som søker seg nedover til mørket for sikkerhet. Mot midten av 2010-tallet ble det klart at hans aktive periode som utøvende musiker gikk mot slutten. Som Sonny Rollins hadde gjort før ham, måtte også Wayne Shorter legge ned hornet. Men det betød ikke at kreativiteten tok slutt.
For samtidig ble det i disse årene også enda tydeligere at den eldre Shorter ble mer og mer fokusert på å skrive større musikk. Det kom blant annet fram i samarbeidet med treblåserkvartetten Imani Winds, og den enigmatiske boksen «Emanon» fra 2018. Denne siste utgivelsen i Shorters navn av hans musikk, forente Shorters musikalske kunnskap og drivkraft med hans store interesse for tegneserier og science fiction. En interesse som hadde ligget latent i mye av hans musikk, i det minste tilbake til Weather Report-dagene. Hans driv mot verker og komposisjoner som den sentrale virksomheten, ble ikke minst tydelig da nyhetene kom om et større samarbeid mellom Wayne Shorter og Esperanza Spalding.
Sammen skrev Shorter og Spalding en større opera, en opera de ga navnet «Iphigenia», basert på de tragiske greske mytene om kong Agamemnons datter. Som datter av Agamemnin var hun – gjennom sin mor Clytemnestra – niesen til den skjønne Helena og til tvillingene Castor og Pollux. Agamemnon ble tvunget av gudene til å ofre sin datters liv for å kunne få seilevind til Troja. Spalding har skrevet librettoen, mens Wayne Shorter har komponert musikken. Operaen fikk urframføring i Boston i november 2021. Denne operaen ble den siste store musikken som forlot Shorters hånd.
Wayne Shorter var aktiv buddhist, inspirert av den japanske Nichiren-tradisjonen i buddhisme. For en Nichiren-buddhist som Wayne Shorter, er ikke døden en overgang til et nytt individ som viderefører en livslinje gjennom døden og inn i en eller annen esoterisk, eterisk verden. Med døden går man opp i en større enhet. Et liv er som en bølge på et stort, uendelig hav: Den vokser fram, den kan vokse seg stor og mektig, før den forsvinner og blir borte i det uendelige havet. Ved å leve et liv som er viet til egen og andres lykke og velferd, ved å gi livet en mening som gjør verden til et bedre sted, vil man kunne forlate dette livet uten frykt og med glede. Wayne Shorter har gledet mange med sin musikk. Han har bidratt til at verden er blitt et bedre sted å være. «Jazz means ‘I dare you’!», hevdet Wayne Shorter. Han har utfordret mange av oss med sin musikk.
Alt dette minnes vi i dag, mens vi som er igjen, synger Namu Myōhō Renge Kyō (南無 妙法 蓮華 経) for å sikre evig glede og lykke for ham som nå har gått i møte med «de tusen buddhaer».
Hvil i fred, Wayne Shorter!
… og takk for all musikken.
Tekst: Johan Hauknes
