MOLDEJAZZ, FREDAG: Nest siste dag av årets Moldejazz er gjennomført. Mens jeg sitter å skriver årets siste dagsrapport fra jazzfestivalen skinner sola ute. Sommeren er tilbake, etter at værgudene , nok en gang, har værgudene vært ugreie med den rare byen på Nord-Vestlandet, de dagene det var utendørskonserter. Men når enden er god, er allting godt.
Fredagen starter vi med vinneren av Sparebank1Talentpris for 2013. Bassisten Dan Peter Sandland (bildet) vant i fjor Sparebank1s Talentpris, og hans «takk for prisen»-konsert var første punkt på programmet denne dagen. Her hadde han arrangert et møte med pianisten Antonis Anissegos, saksofonisten Phillipe Gropper og trommeslageren Steve Heather, alle med tilhold i Berlin.
Det berlinske jazzliv har de senere årene fått et svært internasjonalt innslag av musikere. Flere norske musikere har valgt å bosette seg i byen, og på de mange klubbene i byens ytterkanter kryr det av internasjonale, unge musikere.
Musikken vi fikk servert denne ettermiddagen var åpen og fri. De fire musikerne hadde tydeligvis god kjennskap til hverandre, for kommunikasjonen var nærmest perfekt. Saksofonisten Phillipe Gropper spiller med en robust tone i hornet, og han bruker alle tenorsaksofonens muligheter. Pianisten Antonis Anissegos veksler mellom elpiano og akustisk, og særlig da han trakterer elpianoet, synes jeg bandet får et originalt og flott uttrykk.Trommeslageren Steve Heather er den som løser opp og som med sine mange perkusjonsinstrumenter gjør lydbildet variert og fint. Og bakerst ruver Dan Petter Sundland med sin elbass. Han spiller elbass som om han hadde en akustisk bass mellom hendene, noe som gjør det visuelle interessant. Han har en lyd i elbassen som jeg ikke kan huske å ha hørt siden sist jeg hørte Steve Swallow i Carla Bley Trio på Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo i fjor.
Tilsammen blir dette en svært interessant affære. Jeg håper dette bandet får mulighet til å spille mye mer sammen i årene framover, for dette var lovende! (Konsertanmeldelsen er basert på de første 35 minuttene av konserten).
Den italienske pianisten Stefano Bollani har vært i Molde to ganger tidligere. For noen år siden gjorde han en ytterst morsom konsert med trekkspilleren Stian Carstensen, og i år samarbeidet han med den brasilianske bandolim-mesteren Hamilton de Holanda. Allerede fra start forsto vi at detteble et heftig møte. To vanvittige teknikere tok oss med på en reise fra Sør-Amerika og over til Italia. Og skal man dømme etter spillet denne ettermiddagen, så er det ingen tvil om hvem som skulle spilt finalen i fotball-VM.
Trommeslageren Terry Lyne Carrington var på plass med sitt Mosaic-prosjekt. Ingrid Jensen – trompet, Tia Fuller – altsaksofon, Josh Hari – bass, Matt Stevens – gitar, Rachel Z – piano, og vokalisten Lizz Wright. Dette er et prosjekt som er regisert for det amerikanske publikum, noe som jeg syntes også preget konserten. På mange måter ble dette Lizz Wright sin konsert. Hun har en nydelig stemme, og med en ytterst sjarmerende sceneutstråling reddet hun, sammen med kapellmesteren og Ingrid Jensen konserten. Undertegnede forlot konserten etter ca. en time, uten å ha blitt nevneverdig berørt på noen som helst måte.
Det er lørdag. Klokken har passert 12, men allerede kl. 07:00 i dag tidlig var vi på beina for å få med oss årets «Break of Day in Molde»-konsert. I år i en nydelig soloppgang ute i en av byens parker. Saksofonisten Karl Seglem hadde satt sammen en nydelig konsert sammen med Håkon Høgemo – hardingfele, Hildegunn Øiseth – trompet, antilopehorn og lur, Sissel Morken Gullord – bukkehorn og lur, Lars Jacob Rudjord – keyboards, Andreas Ulvo – keyboards, Sigurd Hole – bass og Kåre Opheim – trommer. Solen skinkte mellom trærne, gratis kaffe ble fortært og Seglem & Co tok oss med på en reise i den norske fjellheimen. At han også flettet inn noen av sine egne dikt, gjorde konserten enda mer poetisk og vakker.
Nå er det bare innspurten med den cubanske pianisten Alfredo Rodriguez, det norske indiepopbandet Highasakite og avslutningen kl. 23:00 med danske Ibrahim Electric, som skal sette en solid sluttstrek i Alexandraparken.
Vi er tilbake om 51 uker, uansett!
