JURET, OSLO, FREDAG 25. APRIL 2025: Den enes død, den andres brød! Alt henger sammen med alt, sa statsministeren og landsmoderen Gro en gang. Her er Bliss Quintet på en skandinavisk og europeisk konsertturné. Etter å ha spilt på Glenn Miller Café på onsdag 23. april, skulle de videre til Göteborg for å spille på Bubblan, lokalet i den gamle fiskehavnen som er gjort til et uavhengig, ideelt kunstsenter av det som kaller seg Kulturföreningen KUF. Men på kort varsel ble denne konserten avlyst, og Bliss-kvintetten vendte tilbake til Oslo.
Et iherdig initiativ fra bandets medlemmer, ga muligheten til en spontan-konsert på Juret i Oslo, i Vikaterrassen, mellom det kongelige utenriksdepartement og det lokale rådhuset, et gap som kan minne om gapet Odyssevs opplevde på sin hjemreise til Ithaka og sin trofaste Penelope, fra Troya, da han måtte passere mellom Skylla og Kharybdis. Hvem av dagens to regjeringspartier i henholdsvis by og land som er den sekshodede dragen Skylla og hvem som er sluket Kharybdis som drar til seg, ødelegger og dreper alt som kommer i nærheten skal være usagt. Men én ting lærte vi av fortellingene i Iliaden, det er mulig å finne en vei gjennom gapet, og unngå de alternative utfallene.
Juret blir som en rolig lakune i dette gapet mellom to sterke kraftsentre. Vi treffer Benjamin Gísli Einarsson på Victoria forut for konserten med den ny FF4-kvartetten. Han forteller altså at det blir en pop-up, og altså definitivt ingen pin-up, -konsert på Juret en liten times tid etter at konserten på Victoria avsluttes. Vi er ikke vanskelige å be.
Juret er ett av disse små hullene i veggen som Oslo nå er ganske så full av, der musikerinitierte og tilrettelagte scener for ny improvisert musikk popper opp som paddehatter om våren. Dette er vel det aller fremste beviset på at Oslo i dag er en jazzby, i en grad og et omfang som aldri før, og som få andre europeiske byer, noensinne. Små barer og pøbber med plass til 15-25 tilhørere, der spillesugne musikanter spiller for dørene, for knapper og glansbilder, eller knapt nok for det. Det var som han sa, han som nylig var blitt kjent med uttrykket: «Hva skal musikerne med alle disse dørene, da?». Hadde det vært New York in the days, ville det vært jazzhele døgnet, til så godt som alle tider. Slik er det heldigvis ikke. Dette hang jo i stor grad sammen med usunne forhold, drepende livsstil og koplinger til kriminalitet av ymse slag. Slik er det ikke: Den improviserte musikken er i dag i all hovedsak sunn og sterkt levedyktig. Som begrep er Stampen gått ut av jazzmusikernes vokabular.
Men nei da, musikerne er ikke blitt sykelig opptatt av eller avhengig av dører, verken til nye steder eller til alternative virkeligheter. Men musikalsk er de og vi opptatt av opplevelsen av å gå gjennom stadig nye dører. Men da er det ikke døråpningene som er poenget. De er bare en overgangssone til nye rom. Det sentrale er opplevelsen av nye rom, nye konfigurasjoner, ny musikk. Det er vårt addiktive sug, vårt stadige behov for å oppleve ny rus. Så vi er ikke spesielt vanskelige å be.
Bliss Quintet ga ut sin debutplate, Dramaqueen, for ganske nøyaktig tre år siden. Siden da er det blitt ytterligere et album på Jazzland, Glasshouse, som kom ut året etter. Nå er det så vidt jeg forstår to nye album på gang, først ute et live-album som blir gitt ut i mai i år. Kvintetten består av noen av de fremste unge musikantene i dag som har vokst ut av de norske jazzutdanningene. Oscar Andreas Haug på mikrotonal trompet, Zakarias Meyer Øverlie på saksofon og annen treblås, nevnte Gísli Einarsson på piano, Gard Kronborg på fretless femstrengs bassgitar og Rino Sivathas på trommer. I 2024 var de i finalen i JazzINTRO.
Det er et tett sammenvevet band, et band som allerede har lang fartstid på scener over hele Europa, som stiller seg opp. Dagens konsert preges i stor grad Jurets piano, et slitent gammelt ståopp-piano som lukter kniplinger, oldemødre og møllkuler. En annen klassiske jazzvits fra gamle dager renner meg i hugen: En pianist hadde gjort avtale om spillejobb – en solokonsert – ved en ikke navngitt norsk jazzklubb. Han stilte krav om at klubben skulle stille med et stemt piano til konserten. Bookingansvarlig ved klubben svarte umiddelbart at det var en selvfølge, og ikke noe problem. For «… det er stemt for leeeenge siden!». Gísli forteller meg at han har bistått Juret med å finne et nytt piano som skal erstatte dette ustemte vraket.
Men på den annen side, det gir den sofistikerte musikken til Bliss-kvintetten en røff, honky-tonk karakter. Du kan formelig kjenne lukta av svette, skråtobakk og fett, slitt lær. Og da snakker vi ikke om lukta av en moden, vellagret burgunder.
Konserten presenterer oss for ny musikk fra bandet, musikk vi skal bli bedre kjent med på de kommende platene, antar jeg. «Painted Blue» av Sivathas åpner konserten i melkehullet Juret. Gíslis «Breathe» er ikke et pusterom, men en sprelsk låt som danser i dette trange, lille lokalet. «The Moose» er ikke en elg, men en bar. Kronborg har skrevet de to følgende låtene, «Klokker i havet» ble riktignok annonsert som «Eindhoven isn’t waiting», men lyspærene til Philips skinner like klart for det. Den intervallbaserte logikken i «Lille harmonikk» leder oss til «Ferrara», igjen til et spillested der bandet har vært. Jazzklubben i Ferrara i Emilia-Romagna, var også kjent som circolo amici del jazz, jazzens vennesirkel. En passende betegnelse på oss som rir på bølgene her på Juret, midt i Odyssevsgapet.
«I wanna see through» er en vals som danser oss inn mot slutten av en uformell, trivelig konsert på Juret. Avslutningsnummeret på den ordinære konserten er «Bethany», men hvem er Betania? Eller hvor er B? En skeiv sving. Slik kan man sitte og lure, seint en fredagskveld. Som ekstranummer får vi «Episode», den eneste ‘gamle’ trallen. Den episodiske kantaten er inkludert på Glasshouse.
Sterke solobidrag er det fra alle fem, på tross av at verktøyene for enkelte av musikerne ikke er hentet ned fra den øverste hylla. Men det er kollektivet som virkelig løfter dette bandet til store høyder. Karakteristiske låter som presenteres og behandles med en tydelig bandsound, men som samtidig er passe frie, og løse, til at det fanger tilhøreren inn i et unikt univers.
Blissful kan man si om tilstanden av glede og eufori etter en opplevelse av noe flott. En velsignet følelse. En følelse av å være blessed. Jeg antar det er denne betydningen som ligger bak bandnavnet. Men fuglen som noen kaller blisshøna – eller sothøna – er ikke kalt det fordi den er spesielt velsignet eller fordi den gjør den som ser den spesielt lykksalig. Den har et bliss – eller bless – midt i ansiktet. I følge Bokmålsordboka er ordet i denne betydningen muligens knyttet til norrønt blys, som i ‘bluss’, eller fakkel.
Og det er det Bliss Quintet gjør, musikken deres tenner et bål som skinner sterkt i en tid der vi virkelig trenger alle de positive opplevelsene vi kan komme over. Musikken til Bliss Quintet er ikke bare livsbejaende, den er livsnødvendig.
Og bare så det er klart: Sothøna er ingen høne, men en rikse, og dermed hører den til tranefuglene.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Lys- og arbeidsforholdene for fotografen var langt fra ideelle. Vi beklager! – salt peanuts*.
Rino Sivathas.
Benjamin Gísli Einarsson og Gard Kronborg.
Oscar Andreas Haug og Zakarias Meyer Øverli.
Bliss Quintet.
