VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 13. FEBRUAR 2025: Av og til gjør man det vanskelig for seg selv og for andre. Vi gjør det alle sammen. Her kommer Håvard Wiik til Oslo for å framføre musikk med sitt nye band. Det første han presenterer oss for er en ordleikende gåte. Dette har han gjort før, så vi er forberedt. Sin nye kvintett har han kalt Cimota!. Dermed løper hjernecellene løpsk – er det gresk eller latin?
Kan du løse gåten?
Første hypotese: Endingen –ota, på gresk -ωτά, kan danne et substantiv som beskriver det forefinnende med en markert egenskap det har. Det mest kjente direkte eksemplet er vel fra biologien, eukaryota, kategorien av alle organismer som er bygget av celler med kjerne, εὖ-κάρυον-ωτά, eu-karyon-ota, organismer som har sanne [celler med] kjerner. Men hva med Cim-? Kanskje fra κῦμᾰ – kuma – som kan bety ‘det som blir født’ eller skapes. Det kan blant annet oversettes (plante)skudd eller embryo. Utlagt kunne altså cimota dermed være noe slikt; ‘det som blir til’. Og ‘det som vokser fram’ ville jo på mange måter kunne være en beskrivelse av den musikken som vokser fram av denne kvintetten. Dette er musikk som skyter nye skudd på et kompleks av røtter som ligger dypt ned i musikkens historie.
Andre hypotese: Hva med latin? Siste del –mota, hunkjønn av en partisipp – å være beveget, eksaltert, opphisset. Første del ci-, kanskje en avledning fra qui, den, det, osv. Hva er det, cimota, ‘den som blir opphisset’? Kan det være en beskrivelse av musikkens bevegende kraft, ja, endog musikkens potensiale til å være som Aristoteles’ (og Thomas Aquinas’) den Første Beveger: Den som beveger alt, men som ikke selv beveger seg? Musikken som beveger deg, som flytter deg til andre verdener. Kanskje?
Slik kunne vi fortsette å leike. For leiken er det vi lærer av. Leiken er det som gir livet mening. Og en forutsetning for leiken er alltid nysgjerrigheten. Dette var det dadaister som Marcel Duchamp og Hans Richter skjønte. Og kanskje er dette spesielt viktig i disse dager; opprettholdelsen av en spørrende nysgjerrighet, en villighet til å lytte til og lære av sine omgivelser og av den andre, ekstra viktig. Og å le av det. Kanskje er det viktigere enn noensinne før? Kanskje trenger vi Dada i dag som aldri noen gang tidligere?
Kunstens betydning
Det er sjokkerende å ha sett de siste 10-20 årene hvordan den opplysende og åpne samtalen, den likestilte og frie dialogen uten foruttatte bastante svar, har forvitret og blitt marginalisert. Skal vi vinne kampen mot det autokratiet og den fascismen som vokser fram i dag, så må vi starte der: Vi må anerkjenne at undergravingen av den åpne offentlige samtalen startet allerede for tiår siden. Da vi og alle mediene tillot at offentlig samtale dreide seg ene og aleine om å ha rett, om å vinne debatten.
Alt dette har skjedd fordi samtalen, det som gjør oss til et samfunn av individer – leiken, kulturen, realiseringen av oss selv som tenkende og forstående individer – er ofret på underholdningens alter. Vi morer oss til døde er fortsatt en kjent tittel, men vi tok aldri advarselen fra 1985 alvorlig. I dag er den en faktuell beskrivelse av samtiden, med den følgen at det er fritt fram for alle som vil misbruke og undergrave vår felles identitet og avhengighet av hverandre. Faktisk innsikt og kulturell kunnskap er sett på som smal og ikke kommersielt verdifullt og blir dermed undertrykket.
For vit dette: Det som virkelig er viktig, det som virkelig gjør oss til samvirkende fellesskap, er alt det som ikke passer inn i forretningsmennenes (for det er alltid menn, ikke sant?) lønnsomhetsskjema og klikk-deskenes mål på synlighet og gjennomslag. Alt som ikke er lønnsomt, ikke bredt nok, eller som det ikke er mulig å skape profitt ut av, alt dette er irrelevant for monomant forretningsstyrt logikk og for underholdningsorienterte mediestrategier. Men det som er den langsiktige, ikke-pekuniære, ja, til og med ikke-kvantifiserbare, lønnsomheten, det som gjør oss til et solidarisk fellesskap, og ikke til et liberalistisk helvete der alle kjemper mot alle. Det er dette som gjør oss virkelig rike. Det er dette som gir oss gode liv.
Det er det som gjør at vi sammen kan skape noe som en individualisert, fragmentert kamp mot alle om de samme ressursene aldri vil kunne komme i nærheten av å skape. Det er utrolig hvor vanskelig dette skal være å forstå. Så umulig det er å se det åpenbare, fullt og helt, og ikke stykkevis. Det er en kamp som våre forfedre har kjempet, en kamp som ble kronet med det størst utopiske idealet av dem alle, det klasseløse likhetssamfunnet. Folkhemmet kalte Per Albin Hansson det for ganske snart 100 år siden.
De skandinaviske sosialdemokratiene er den virkelige gevinsten av denne kampen. Men i fire, snart fem tiår, har vi undergravet dette idealet, ved igjen å la forskjellene vokse, ved å tillate de ressurssterke å operere etter helt andre regler enn andre. Det har gjort vondt å se denne utviklingen over disse tiårene, og å se hvordan det er barnebarna og barnebarns-barna av de som kjempet som står i fremste rekke for å bistå i demonteringen av det sosiale samfunnet.
Jeg har alltid sagt, og jeg sier det igjen: Alle bør lese bøkene til ekstremisten Ayn Rand. Gjør man det, skjønner man også raskt at dette ikke skal leses som en liberalistisk utopi, men som mørke dystopier. Fru Rand selv tenkte ikke at romanene hennes skulle leses slik, men det er ikke poenget. Det er at enhver leser med refleksjonsevne gjennomskuer det syltynne skalkeskjulet hun skjuler det hele bak, ondskapen, oligarkenes fellesskap, … Og nå har mørket senket seg.
I et speil, i en gåte
Men løsningen på den innledende gåten er langt mer nærliggende enn alt dette. Det nye prosjektet Cimota! startet på lille Juret 8. desember 2023, ett år og en dag etter at kvintetten Atomic avsluttet sitt over tjue år lange virke med sin siste konsert i Oslo, på Kafé Hærverk. Det fortsatte på Kafé Hærverk nesten elleve måneder seinere, i slutten av oktober 2024. Og nå på Nasjonal jazzscene, tre og en halv måned seinere.
En retrograd heter det når et musikalsk tema spilles baklengs, ‘gå baklengs’ eller ‘bakover’. Begrepet beskriver planetbevegelsene på himmelen når en planet tilsynelatende endrer bevegelsesretning. Normalt flytter planeten seg prograd, fra dag til dag over stjernehimmelen. Det vil si at den beveger seg østover på stjernehimmelen om du følger den fra dag til dag. Samme retning som sola beveger seg mellom stjernebildene i dyrekretsen som vi kaller det.
I den perioden vi er inne i nå, der alle planetene er synlige på nattehimmelen etter solnedgang, beveger nesten alle seg vekk fra sola. På stjernehimmelen i disse dager, februar 2025, kan du lett se Venus og Jupiter bevege seg slik, ‘normalt, som også Saturn gjør for tiden. Men du vil raskt kunne oppdage etter å ha fulgt med i noen dager med klarvær, at Mars synes å bevege seg i den andre retningen, vestover. Mars viser for tiden en retrograd bevegelse. I slutten av februar vil også Venus gå inn i en slik periode. Den vil snu og bevege seg mot sola igjen. Venus er inne i en periode i sitt omløp rundt jorda, der den synes å «ta igjen» jorda. Til slutt vil Venus passere foran solskiva og skifte fra å være ‘en aftenstjerne’ som mange kaller det, til å bli ‘en morgenstjerne’.
Men det har altså også en musikalsk betydning, kjent ikke minst i det musikalske uttrykksformatet som ble betegnet som fuger, ikke minst kjent fra barokken, men også hentet opp i musikken fra det tjuende århundret. Så langt jeg vet, var det barokkomponisten og forfatteren Christoph Bernard som i sin analyse av fuge-teknikker beskrev retrograd bevegelse som ett av alternativene.
Akkurat som jazz, så er jo også fuge ikke en form eller sjanger musikk, men en måte å forholde seg, som en ferdighet eller ‘teknikk’, til det å komponere eller utøve musikk. Fugeforståelse var i stor grad også kunnskaper og ferdigheter for å improvisere i en utøvelse av musikk. De mest grunnleggende verktøyene for musikalsk behandling, og for skaping av kontrapunkt, er da transponerte, inverterte og retrograde varianter av det grunnleggende temaet, eller cantus firmus.
Retrograd er ikke en by i Russland
Navnet på det nye bandet er dermed ganske åpenbart et signal om en historisk forbindelse; Cimota er en retrograd, et speil, av Atomic. Eller grafisk [ ATOMIC | ↃIMOTA ]. Og ja, de har samme besetning, tp, ts, p, b, dr. Rytmeseksjonen er til og med den samme, Hans Hulbækmo på trommer, Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass og Wiik på piano. Denne trioen møter så en duo som tør være vel kjent for våre lesere.
En duo som har vært trofast mot den labelen som Ingar Zach og Ivar Grydeland startet for over tjue år siden, Sofa. Duoen Streifenjunko har gitt ut tre album på Sofa mellom 2009 og 2018. Det er en duo som har holdt seg i et helt annet musikalsk rom enn Atomic, i det store musikalske universet som er norsk og skandinavisk improvisert musikk i dag. Det har vært berøringspunkter, men bare punktvis. Den besto, og består fortsatt, av trompeteren Eivind Lønning og tenorsaksofonisten Espen Reinertsen.
Atomic opererte hele sin levetid i et spenningsfelt, mellom kraftjazz og slående improvisasjoner, og spennende og spretne komposisjoner som utnyttet og utforsket det tjuende århundrets musikalske innovasjoner, i møtet med improvisasjonens urkraft. Atomic var et kraftfelt, med på mange måter var det nok riktig at eventyret ble avsluttet. To dager på Kafé Hærverk for over to år siden avsluttet en over tjue lang historie. En historie som også vil stå seg som en viktig del av den fornyelsen av den internasjonale jazzen som har røtter tilbake til 1960-70-tallets akustiske jazz.
Det blir derfor meningsløst å sammenlikne Cimota! med Atomic, om det er retrograder eller prograder. Cimota! er Cimota! Det er ikke «Streifenjunko meets Atomic». Men en ting er fortsatt gjeldende: Det er musikk med futt og fart. «Jul og mjø»
«Blues for the End of the World», en tittel som virkelig fanger tidens tann og tale, men helt uten en gylden hale, for å parafrasere en NRKs julekalender for mange år siden. «Paper Cage». I sin lille rød, var Mao Zedong opptatt av papirtigere, «all the reputedly powerful reactionaries are merely paper tigers. The reason is that they are divorced from the people». Jeg undres, er det i Wiikske papirbur at papirtigerne oppholder seg? Alt mens Nat King Cole spiller og synger «It’s Only a Paper Moon» til ‘Sweets’ Edisons trompetspill, med en swing så du automatisk får en synlig svikt i knærne.
Nå forventer vi absolutt ikke at Håvard Wiik skal synge, men det er en nytelse å høre dette bandet. Lønning og Reinertsen er fullt og helt integrerte med rytmeseksjonen. Deres omfattende bruk av «extended techniques» i Streifenjunko er der, men er tonet ned, til fordel for større musikalske gester fra dem begge. Lønnings bruk av elektroniske verktøy er smakfull og blir aldri dominerende. Men med det viser det også en musikalsk vei vekk fra den plattformen som Atomic sto på.
«23. august 2023». Ikke vet jeg hva Håvard Wiik feirer med denne låta, men denne dagen skjedde det to ting som er verdt å huske. Det ene var at den indiske månesonden Chandrayaan-3 landet på månens sørlige halvkule rundt klokka 13.33 UTC. 10 timer seinere sto Herbie Hancock og venner, deriblant Joni Mitchell, på scenen i Hollywood Bowl i Los Angeles, og feiret minnet om Wayne Shorter, som døde 2. mars samme året. For meg blir det dette som jeg vil forbinde denne låta med.
«Kode 76». Da mikrofon-kontakten til Ingebrigt Håker Flaten blir trukket ut av støpslet sitt med et smell som var det en kortsluttet femtivolts-sikring verdig, bistår Lønning like greit med å holde bassen. En antydning til å overta basspillet skaper en humoristisk distanse, som også til fulle viser sammenhengene mellom å spille og å leke. «Sunday Picnic» avslutter det ordinære programmet, kveldens tøffeste?
Til sist og som ekstranummer får vi nok en gang, en wiiksk sammenstilling av det avsluttende deltema fra John Cages «Music for Marcel Duchamp» fra 1947 og temaet fra Duke Ellingtons ti år eldre «Azure». Det første verket er skrevet for preparert piano og ble komponert til en surrealistisk film av Hans Richter, til et segment med bilder av Duchamp. Tilsynelatende naivistisk, men rik på assosiasjonsskapende virkemidler. Det andre temaet er skrevet for Ellingtons eget band til en plateinnspilling i mars 1937, og har en tilsvarende naiv overflate med mye under panseret. Kanskje mest kjent for mange i Skandinavia er den versjonen som ble spilt inn i 1963 med Alice Babs’ ordløse vokal til Duke Ellingtons lyddesign?
Et komplett, sammenstillende møte av to amerikanske mesterkomponister som virket i omtrent samme perioden. Den ene ble født i 1899 i Washington DC, den andre i 1912 i Los Angeles. Sammen kom de til å prege store mengder av den musikalske utviklingen gjennom de hundre årene som er gått siden de begynte å utøve sin kunst.
Dette statementet fra Håvard Wiik satt et flott punktum for et møte med det som nå begynner å vise seg fram som en sammensveiset og helstøpt kvintett med musikk som svever et sted midt mellom alle de kategorier av musikk man kan tenke seg.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Håvard Wiik.
Ingebrigt Håker Flaten.
Eivind Lønning og Espen Reinertsen.
Hans Hulbækmo.
