TAMPERE JAZZ HAPPENING, 4. NOVEMBER 2017: Og akkurat da vi trodde at Tampere Jazz Happenings bookingansvarlige hadde mistet litt av det kreative grepet, så satt festivalen akkurat der den skulle. For lørdagen under årets festival ble akkurat så kreativ og spennende som vi hadde håpet på, med flere spennende konserter.
Men åpningen med den islandske pianisten Sunna Gunnlaug Trio og den finske trompeteren Verneri Pohjola lovte dessverre ikke det beste. Dette er en trio som har holdt det gående noen år, med Gunnlugs svært nordiske pianospill, sammen med bassisten Thorgrimur Jónsson og trommeslageren Scott McLemore. De føyer seg inn i en tradisjon hvor man finner altfor mange trioer, og siden disse tre ikke utmerket seg på noen måte, ble det en relativt kjedelig affære. Litt bedre ble det vel med den finske trompeteren Verneri Pohjola, men ikke nok til at jeg fattet særlig interesse. Dessverre.
Adskillig mer interessant ble det med den sveitsiske trombonisten Samuel Blaser, som hadde satt sammen et ytterst interessant band i prosjektet «Early In The Morning» (hovedbildet), med pianisten Benoit Delbecq, bassisten Masa Kamagushi og trommeslageren Peter Bruun, pluss gjesten, den amerikanske «legenden» Oliver Lake på altsaksofon. Nå er det lov til å være skeptisk til relativt unge, europeiske musikere som får med seg en amerikansk «legende» for å «krydre», eller gjøre det enklere for bandet å få seg spillejobber, men i dette tilfellet var det ingen grunn til engstelse. For det ble virkelig et høydepunkt blant hva man har hattr gleden av å høre i løpet av årets høstfestivaler.
Samuel Blaser er vi vant til å høre i helt andre sammenhenger, hvor musikken befinner seg i et litt lettfattelig, moderne jazzlandskap, men denne ettermiddagen fikk vi noe helt annet. Den som husker Oliver Lakes tidlige innspillinger fra hans tid i Black Artist Group i USA, i kvartetten World Saxophone Quartet, eller hans nyere innspillinger på Intakt Records med Trio 3, vile nok nikke gjenkjennende til den musikken vi fikk servert. For Blaser hadde lagt seg tett opp til den musikken vi husker fra Lake, og med et band som virkelig var i det landskapet, med den moderne be-bop-stilen, og som fungerte utrolig godt.
Blaser er en strålende trombonist, som sammen med de tre andre, la forholdene godt til rette for at Lake kunne komme med sine altsaksofoninnspill, slik nesten bare han kan. Han har en relativt lys tone i saksofonen, og hans ideer er spennende og interessante. Og de andre musikerne leverte ensemblespill og solier som var spennende. Spesielt syntes jeg pianisten Delbecq gjorde noe av det beste jeg har hørt fra han på mange år. Men det var Blaser som styrte skuta hele veien med fint og kreativt trombonespill.
Men det stoppet ikke der. For senere på dagen fikk vi møte den ytterst interessante kvintetten The Fifth Man. Evan Parker (bildet over) på sopransaksofon, John Russell (bildet under) på gitar, Matt Wright på turntable og live processing, Walter Prati på live electronics og John Edwards på bass. Dette er musikere som stadig treffes og spiller sammen på klubbene Café Oto og Vortex i London, og de er alle i toppen når det gjelder fri improvisert jazzmusikk. Parker med sin sedvanlige sirkelpust, Russell med sin svært originale lyd i sin akustiske gitar, Edwards som hamrende og lydhør «time keeper» og de to siste med spennende innspill. Vi fikk god, gammeldags freejazz, slik den skal spilles, og det var en fryd å se, spesielt Russell, som koste seg glugg ihjel i dette selskapet. Nok en höydare!
Deretter fikk vi en helt annen opplevelse med det norske samarbeidet mellom vokalisten Solveig Slettahjell, gitaristen Knut Reisersud og trioen in the country (Morten Qvenild – piano, keyboards, Roger Arntzen – bass og Pål Hausken – trommer). Dette samarbeidet har gjort innspillingen «Trails Of Souls» på ACT, og de har turnert på en rekke festivaler rundt om det siste året. Jeg har ikke hørt dem live i denne konstellasjonen tidligere, og jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. For det første var ikke lyden den beste, i alle fall ikke der hvor jeg satt, ytterst på første rad, og for det andre så kan jeg ikke forstå hvorfor Pål Hausken skulle ha en slags Phil Collins-nittitalls-lyd på trommene. Men musikerne leverte, og det er alltid fint å høre Morten Qvenilds pianospill, selv om jeg kanskje syntes at det ble litt for mye elektronikk innimellom, sammen med Slettahjells sensuelle og lugne stemme, Reiersruds inteligente bluesgitarspill. Og bak det hele Roger Arntzens stødig bass-spill.
Den finske saksofonisten Eero Koivistoinen (bildet under) er det nærmeste man kommer en legende i den finske jazzen. Sammen med Juhani Aaltonen, har han nærmest i flere generasjoner vært ledende og toneangivende innenfor jazzen dypt inne i de finske skogene. Denne gangen hadde han med seg et band av litt yngre, dyktige musikere, og vi fikk høre pianisten Alexi Tuomarila, bassisten Jori Huhtala og trommeslageren Jussi Lethonen. De toførstnevnte har vi hørt en rekke ganger de senere årene med resten av Finlands jazzelite, mens trommeslageren var relativt ukjent for salt-peanuts.eus utsendte. Men det spilte ingen rolle. Her fikk vi 60-talls Coltrane-jazz av ypperste merke, med en svært opplagt saksofonist, som både i improvisasjoner og tone minnet svært mye om Coltrane. I tillegg briljerte Tuomarila bak pianoet på en måte vi aldri har hørt han før. Og om man lukket øynene så kunne man nesten tro at man var vitne til en konsert med den legendariske Coltrane-kvartetten fra 60-tallet. Strålende!
Deretter bar det tilbake til festivalens hovedscene, Pakkahuone, for å høre det franske bandetThomas de Pourquery & Supersonic, som vi også hørte på Sardinia tidligere i år. Denne kvelden sjermerte de ikke like mye som sist gang, men det er alltid spennende å høre dette kreative ensemblets omgang med musikk i slektskap med Sun Ra og andre deler av den «gale» jazzen.
Så avrundet vi denn kvelden med New York-trommeslageren Jojo Mayer, sammen med tre musikere som trakterte hver sine elektroniske «dippedutter». Men etter konsertene med Samuel Blaser, Evan Parker & Co. og Koivistoinen, ble dette rett og slett for slapt og «fesent», så man valgte i stedet å finne dyna og gjøre klar for festivalens siste dag.
Tekst og foto: Jan Granlie
