VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 25. APRIL 2025: «What a day for a daydream/… / and now I’m lost in a daydream, / dreamin’ about my bundle of joy!», sang John Sebastian, da Lovin’ Spoonful slapp singelen «Daydream» i februar 1966. Et visst Gjøvik-band dagdrømte også, om vår, sol, kappsag, … og ved. Fire fantastiske musikere står fram med musikk som er hel ved, hel jazzved.
Dagdrømmers væren
Det tok litt tid før låta «Daydream» kom til de norske strendene, og for samtiden var det vel ikke klart hvem som var først. For faktum er at det kom en trippel med dagdrømmende slåtter omtrent samtidig. Hvem inspirerte hvem? Etter at «Daydream» var utgitt, tok Ray Davies med seg Kinks i studio i mai samme året og spilte inn «Sunny Afternoon». Mens John Sebastian skriver teksten i november, sliten og nedtrykt etter en lengre USA-turné, som en selvmedisinerende drøm om sin daværende kjæreste, gjør Ray Davies narr av den nyrike overklassen i London som klager over Labours nye skattepolitikk: «the tax man’s taken all my dough / and left me in my stately home / lazin’ on a sunny afternoon / and I can’t sail my yacht / he’s taken everything I’ve got / all I’ve got’s this sunny afternoon».
Omtrent samtidig som Kinks slapp den nye visa, gikk Beatles i studio og spilte inn «Good Day Sunshine» i juni 1966. Lennon/McCartney gjør den solfylte dagdrømmen til Sebastian til en realitet, «||: Good day sunshine :|| / We take a walk, / the sun is shining down / burns my feet as they touch the ground /… / then we lie, beneath a shady tree / I love her and she’s loving me. / She feels good, she knows she’s looking fine / I’m so proud to know that she is mine».
Når er ikke mitt hovedanliggende verken å avgjøre hvem som inspirerte hvem, eller å rangere de solfylte, drømmende kantatene fra en uspesifisert ‘jeg’. De har alle en åpenbar appell som får tilhøreren til å synge med, smile og le, med og av, dette jeg-et, og de har alle noe som går utover en tilsynelatende blank og lett tilgjengelig, naiv og impresjonistisk atmosfære og overflate. Dette er i disse strofene kombinert med en harmonisk mangetydighet, som bruk av ufullstendige kadenser og alternative dominant-opplevelse. Det får deg til å spisse ører og ønske å grave deg ned i et «hva var dette for’no?» for disse dansene. For danser, det gjør de.
Jeg nærmet meg denne dagen med stor spenning og nysgjerrighet. I årene umiddelbart etter at jeg hørte disse tre trallene for første gangen, ville vi karakterisert kvartetten som skal på scenen i kveld som en all-star-band, eller som Ole Morten Vågan karakteriserer det som, noe så radikalt som fire middelaldrende menn som danner et jazzband de har snakket om og ønsket seg, lenge.
Nå er det her, for første gang i Oslo. Bare ryktene om bandet var nok til å skape dagdrømmer om solskinn, og om det være seg å ta en rusletur i sola med John S., nippe til en iskald øl med Ray, eller å ligge på ryggen under et skyggefylt tre med din kjæreste, sammen med Paul og John L. Men det er ingen kappsag i vår drømmer.
Brennende jazzmusikere i alle aldre
Vakre drømmer, varme drømmer. Drømmer om musikk som du vil le til, danse til, musikk som skaper et fellesskap, musikk som bygger samfunn. Kunne fire selverklærte ‘middelaldrende’ menn bidra til det?
De forståsegpåere som uttalte seg med brask og bram om jazzmusikk rundt 1960 – ikke så lenge før en sliten John Sebastian satt i turnébussen i 1965 med hjemlengsel, sammen med resten av Lovin’ Spoonful og med the Supremes som de var hyret til å spille support for – var klare i sin vurdering. Et eksempel er den seinere svært meriterte danske jazzviteren og -skribenten Erik Wiedemann. Like før tiårsskiftet ga han ut en liten bok, Jazz og jazzfolk. Dens innhold er i stor grad gått ut på dato i dag, men innholdet har stor verdi som en beskrivelse av en samtidig weltanschauung, en livsverden i synet på jazz.
«Beherskelsen av jazzens instrumenter kræver i særlig grad fysiske forutsætninger, som den unge musiker har lettere for at opvise end den midaldrende. Dels nedsættes reaktionsevnen … dels formindskes det energioverskud som er nødvendigt. … Men også kravet til den musikalske fantasi bliver det med årene sværere for jazzmusikeren at leve op til. …
«[H]ans (sic!) kunstneriske udvikling bliver voldsom, men kort, meteoragtig. Hans musikalske personlighed formes hurtigt, han modnes tidligt, men ældes også tidligt. … de når højdepunktet i deres kunstneriske udvikling, når de er mellem femogtyve og femogtredive år gamle.
Forventningen er at «… blot en halv snes år senere er [jazzmusikeren] udbrændt, færdig – et trøstesløst perspektiv, for ikke at sige et tragisk, idet faldet bliver større og mere bittert, jo højere han har fløjet»!
At Wiedemann selv fylte 30 år i 1960, kan nok ha noe med perspektivet å gjøre. Men han var ikke aleine i slike vurderinger. Men i ettertid er det underholdende å tanke på at samtidig som han publiserte disse tankene, skapte en 35-årig tenorsaksofonist en kvartett som for alltid skulle sette en helt ny standard for hvordan moderne jazz skulle lyde. Den klassiske kvartetten er den karakterisert som, og musikken de skapte er klassisk musikk på aller øverste hylle, med mesterverk som A Love Supreme kronende som et pinnakul over det hele. John Coltrane ble dessverre ikke mer enn 40 år gammel. Ti år etter at Jazz og jazzfolk kom ut, skulle en 43-årig trompeter for alltid endre jazzens utviklingsspor – igjen.
Som en vel seksti år yngre drømmer om gitarmusikk, kosmologi og jazz, opplevde jeg selv en rundt 80 år gammel Andres Segovia. Etter at han hadde skapt musikalsk magi med stor tilstedeværelse og formidlingsevne i Oslo, kunne jeg slått denne myten i hartkorn med myter som at silurene levde i huler under våre føtter, at jorda er mindre enn 6000 år gammel, og at pannekakejorda er universets sentrum.
Modne menn danser i månelyset
Om Vågan og hans tre kompiser Jonas Kullhammar, Maciej Obara og Håkon Mjåset Johansen har gjort seg noen tanker om dette, vet jeg ikke. I år fyller de fire i (aritmetisk) gjennomsnitt nesten 47 år, medianalderen i kvartetten er i år 46,5 år. Dermed er da også Wiedemanns aldersgrense for lengst passert.
Men de og alle vi andre skal vite at dette er et syn som har vist seg å være av svært så begrenset gyldighet. Riktignok har jazzen vesentlig endret karakter og uttrykk siden den gangen, men forklaringen på hvorfor denne vurderingen ikke fortsatt holder stikk, ligger ikke i musikkens egenskaper og karakteristika.
Snarere har det nok med observatørens og analytikerens valg av perspektiv å gjøre. Snarere snakker vi om en mer eller mindre falsk myte som de neste seksti-sytti årene igjen og igjen har blitt avkreftet og motbevist, innenfor en rekke akademiske disipliner, og innenfor kunst og kulturuttrykk. Kreativitet og evnen til å uttrykke den på nye måter, til nytt og gammelt publikum er ikke noe som er på topp når mennesket når de 30, og som deretter er et kontinuerlig forfall derfra og til evigheten.
Den gangen da forventet levealder var 35 år, kan man jo si at denne korrelasjonen i stor grad var tautologisk. I dag og i våre samfunn der forventet levealder er mellom 80 og 90 år for begge kjønn, er det ikke så opplagt. Min enkle påstand er at ja, det kan tilsynelatende være en korrelasjon på nivå med store befolkningsgrupper, mellom kreativ nyskaping og evne til ‘å tenke utenfor boksen’. Men denne korrelasjonen gir ingen kausal årsakssammenheng mellom fysisk alder og kreativitet. Den er en korrelasjon som nok lar seg langt bedre forklare med vesensforskjellige faktorer fra antall år siden fødsel. Ikke minst med et valg av en bekvemmelig og ‘satt’ livsstil.
Veien til Oslo
Kvartetten som raskt går en samlet alder på 200 år i møte, illustrerer dette. Kvartetten presenterer seg, kanskje ikke så veldig kreativt, som Kullhammar/Obara/Vågan/Mjåset Johansen, bandnavn basert på initialene blir da heller ikke særlig mer kreative, KOVM, MOKV, K-VOM eller V-KOM … nei, skribenten bør nøye seg med å nyte musikken.
For det gjør de andre noen-og-femti tilstedeværende på Nasjonal jazzscene denne kvelden. Kvartetten spiller i kveld sin andre konsert overhodet, i hele sin levetid! Men vi kan allerede si; det blir flere, mange flere konserter. For kvartetten er et oppkomme av humor, musikalsk oppfinnsomhet, underholdning og samfunnsbygging. Det kan lett bli ett av de absolutte favorittene som live-band for mange i årene som kommer.
De må gjerne representere nær 190 leveår til sammen, men de representerer også over 90 år med musikalsk kreativitet og erfaring til sammen. Jeg skal ikke gjøre et forsøk en gang på å telle opp antall plater i mine hyller med utgivelser der minst én av de fire er med som medvirkende og/eller ledende musikant. Vågan og Mjåset Johansen spilte sammen i Nymo-brødrenes kvartett for over tjue år siden, og Vågans band Motif var en gjenganger på favorittscener i lang tid. Vågan og Kullhammar – det holder å si et ord som vi lærte ikke skal uttales med -eks, men med katalansk -sh, – Andratx. Kullhammar og Mjåset Johansen – Det er nok å si: Kongsberg jazzfestival 2014: I kinoen ledet Mjåset Johansen en herlig kvartett, med Ingebrigt Håker Flaten, Chick Corea … og Jonas Kullhammar.
Maciej Obara møtte vi og Vågan, sammen med Gard Nilssen, som del av talentutviklingsprogrammet Take 5 en gang for mange år siden. Selv var mitt første møte med ham utenfor Kulturhuset, eller huset oppi bakkjin, opp mot Reknesparken i Molde. Det tok ikke lenge før Nilssen og Vågan var fast del av Obaras kvartett – en kvartett som også har gledet publikummet på Nasjonal jazzscene flere ganger.
Mjåset Johansen og Obara har begge vært medlem siden starten av det store, strømlinjede toget Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra. Men så: Bare en eneste, liten kopling mellom Kullhammar og Obara dukker opp. Det ville være til stor hjelp om noen tok databasen til Discogs og gjorde en statistisk nettverksanalyse av alle dyadene mellom par av musikere i norsk, skandinavisk og europeisk jazz. Jeg tilbyr meg å være med som gratis samtalepartner om metodologi-valg. På forhånd takk!
Ut i elven der panta rhei
Hvordan kan man beskrive 80 minutter med strålende musikkskaping og musikalsk kommunikasjon? Som en elv der alt flyter. Kan man gå ut i den samme elven igjen? «Alt beveger seg og intet forblir», formulerer Platon det som. Musikken beveger ikke bare seg, den forandrer også deg. Væren-i-verden er ingen konstans, men en evig elv der den levende musikken gir livskraft, ja, den gir liv. Den skaper liv.
Obaras «Stepping on the choral path» med Kullhammar på fløyte åpner prosederingene. Om elven renner ved siden av the path well taken, skal være usagt. Koristen Vågan skrur E-strengen ned et par omdreininger på skruen (et par heltoner?). Forlengelsen ned til området rundt en dyp C, omtrent 33/65 Hz, kan også oppnås med en C-forlenger på den dypeste strengen. I dag er kontrabasseksjonen i et symfoniorkester fylt av disse, der de for bare tjue år siden var en sjeldenhet. I jazz derimot er C-forlengeren et langt sjeldnere syn. Tre skrudreininger etterpå justerer opp. En proff tar det på øret.
Underveis gir en annen proff, Mjåset Johansen, en masterclass i det ypperste av tradisjonsrik og egenartet jazztromming. Kullhammars «Alkis» blir introdusert med lese-instruks som en lagdelt kake/tårta til din kommende fødselsdag: ‘alkis’, som i svensk og norsk hverdagsspråk, ‘all keys’ som i, vel alle tonearter, og ‘all keiths’, «… den har noe Jarrettsk over seg», forteller Kullhammar.
Selv assosierer jeg av en eller annen grunn umiddelbart til ‘Zez’ Confreys store slager «Kitten on the keys» fra 1921. Confrey var en ‘noveltypianist’, en stil som adskilte seg fra ‘stride piano’-sjangeren med en mer markert kompositorisk og ‘europeisk’ orientering.
Strofen som var inspirert av bestemor Confreys katt på tangentene på hennes piano er siden også blitt en slags virtuos standard for pianister. Dick Hyman har spilt inn plate med denne, sammen med andre Confrey-kvad, Bengt Hallbergs trio har spilt den på ei plate som med et ordspill er kalt opp etter den, Björn Alkes trio gjorde den femten år etter Hallberg. Robert Levin og Kjell Bækkelund gjorde en duoversjon for NRK en gang. Sist hørte jeg den selv framført for bare noen uker siden i en innspilling fra 1922 med Harry Reser på banjo!
Hvorfor dette tankespranget, undrer jeg? Antakelig er det i tillegg til tittelens lek med ord og bilder, også den flerstemmige vekselsangen, her mellom Kullhammar og Obara. I alt fire kor der det interaktive ballspillet er som en god tennis-match. Fifteen-love, five all, game, set and match. Men her skal ingen vinnere kåres, her er det samvirket som teller.
Obara presenterer oss for Tomasz Stankos «So Nice», som bandet framfører med verdighet og eleganse, med suffisanse. To, medium/uptempo swingers av Ole Morten følger, «Yo-yo» og «Swinger-Dinger». Det eksellente samspillet mellom ‘dom som bara er vänner’ fortsetter. En gang var det et svensk favorittband som tok navn etter de to saksofonistene, tenorist Kullhammar og altist Per ‘Ruskträsk’ Johansson. Kullrusk kalte bandet seg, et band vi husker med glede og fornøyelse. Kullbara er ikke et politisk slagord til støtte for klimadrivende kullbrenning blant magaister, men en karakteristikk av et integrert og fellesskapende møte i de skjønne kunstners ånd, for å bruke et gammelmodig uttrykk. Og det skal man i blant.
Like mye radarpar er den propulserende Mjåvågen. Vågans – nå uten kontrasterende afterbeatiske brillejusteringer – handslap er perkussive snirkler til den bassistiske kjellerbyggingen. Mjåset Johansen overfører krafta fra motoren til sullens drivaksler.
«Vi har pratet om å lage dette bandet i mange år», forteller Kullhammar, «det første var et bandbilde tatt i Polen». Før han presenterer kveldens andre hyllest. Den går til den finske saksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonen – en av de musikere Kullhammar holder meget høyt. Selv ble jeg oppmerksom på ham for første gang da Aaltonen og Lars Jansson overtok etter Knut Riisnæs og Jon Balke i Arild Andersens kvartett på midten av 1970-tallet. Kullhammar spiller selv fløyte, med en sterk tone av Aaltonens fløytespill.
Hyllesten leder over til samme komponistens hyllest og hilsen til en av hans kumpaner blant disse fantastiske fire – «O–bara vara vänner». Jazzstandarden «Just Friends» lurer i bakgrunnen, ifølge Kullhammar selv, etter Sonny Stitt. Denne trallen ble for øvrig også framført av Chet Baker og Stan Getz under den turbulente 1983-turneen, både i Sandvika utenfor Oslo og på Mosebacke i Stockholm.
Vårat gäng
Som ekstranummer får vi et musikalsk poem skapt av den glitrende svenske pianisten Per Henrik Wallin. Temaet «Cradle» ble spilt inn med Per Henrik Wallin & his Gang, der en vel tjue år yngre Kullhammar satt i saksofonrekka. Wallin – som gikk bort i 2005 – er desidert en hyllest verdt.
Dermed blir denne konserten ikke bare en musikalsk fest. de fire framifrå musikere hyller også tre strålende musikere, og forbilder: Tomasz Stanko, Juhani Aaltonen og Per Henrik Wallin. ‘Vårat gäng’ het et svensk radiofenomen gjennom ti år i tiden rundt den andre verdenskrigen. Den handlet om en gjeng rakkerunger på Söder i Stockholm, der inspirasjonen fra det amerikanske ‘the Little Rascals’ – eller ‘Our gang’ – er åpenbar. En ung Alice Babs ble tidlig med som æresmedlem etter at hun som 16-17-åring spilte inn signaturmelodien «Vårat Gäng» i 1940, med Seymour Österwalls orkester. Så kanskje ‘Gänget’ kan egne seg som bandnavn?
Four Brothers er et velkjent begrep i jazzhistoria. På samme måte som Zoot Sims, Stan Getz, Serge Chaloff og Herbie Steward gjorde den gangen i Woody Herman-bandet, er det virkelig som brødre i musikken denne kvartetten framstår. Four Baltic Brothers – FBB?
På den annen side: ‘De fantastiske fire’ het en av de mange masseproduserte tegneseriene om superhelter som ble skapt i Marvel-universet. Kvartetten med forkortelsen FF ble født i 1961, og besto av Mr Fantastic, Invisible Woman, Human Torch og The Thing. Serien ble skapt av to Marvelister, Stan Lee og Jack Kirby, som også sto sammen om å skape Hulken og X-men.
I dag har vi hørt noen andre fantastiske fire på en scene. FF4 kan være mitt siste forslag til nytt bandnavn. Hvem som da er Flammen og Tingen, hvem er den usynlige kvinnen, og hva med teamleder Herr Fantastisk? Rollefordelingen skal være usagt. Dette er et kollektivt band, et likestilt band, der alle trekker sammen. En gjeng som sammen har det gøy på scenen, som smitter over på oss som sitter i salen. Så kanskje er det fornuftige å la rollene gå på omgang?
Jeg bare kaster det fram. Men merk deg navnet: FF4!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Ole Morten Vågan.
Maciej Obara og Jonas Kullhammar.
Håkon Mjåset Johansen.
