VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 29. JANUAR 2025: Joe Lovano er ikke bare en mester til å skape god stemning, han spiller også godt. Vi har nytt hans musikk de siste årene med Tapestry-trioen, med Marilyn Crispell og Carmen Castaldi. Tre ECM-album er det blitt med trioen.
På tampen av 2023 spilte Joe Lovano en uke med en ny kvartett, med Julian Lage på gitar, Asante Santi Debriano på kontrabass og Will Calhoun på trommer. Kvartetten ble startet ikke lenge før dette. Lovano hadde spilt med Debriano og Calhoun som trio, og Lage kjente han godt fra før i andre sammenhenger. Kvartetten gikk rett i studio, og det i rommet i Van Gelder-studioet i Englewood Cliffs på New Jersey-siden av Hudson-elva. Der spilte de inn innøvingen av et repertoar som Lovano hadde skrevet for bandet: «That kind of started the group, developing a sound right away, an idea about how to play together and shape this concept», fortalte han til JazzTimes.
«We’re playing in a tonal, polyrhythmic approach … there’s the polyphonic concept of playing in all 12 …» tonearter ifølge intervjuet som ble gjort rett før den nye kvartetten skulle på sin første Europa-turné. De skulle gjøre i alt 11 konserter, før en de gjør en tilsvarende turné i USA i mars-april. Dernest blir det en ny uke på kvartettens fødested, Village Vanguard. Deretter er planen å gå i studio for ECM, med bandets første skive.
Turneen i Europa startet i London 23. januar. Etter Paris, Utrecht og Dortmund, spilte de i Madrid på mandag, før de kom til Oslo onsdagen . Turneen avsluttes i Tampere, København den etterfølgende helgen, før Luxembourg på førstkommende mandag. Anbefalingen er utvetydig.
En strålende kveld, der det er de to velkjente medlemmene, Lovano og Lage, som peker seg ut. Lages behandling av sin Telecaster er ut-av-denne-verden – speisa. Lovano er en melodiker av rang, hans valgte linjer er sangbare, og kan vel nærmest skrives rett ned. We are in Lovano-land. LaLaLa-land, go f…k yourself.
«The Greek(?) Outdoors», «Amsterdam», «Fanfare for Unity». Et utsolgt Victoria lar seg overbevise av Lovanos milde stemme. På tross av alle stormskyene som trekker opp i øst og vest, og uavvendelige skift i været som varsler om en uforutsigelig framtid, gjør Joe Lovano’s Paramount Quartet sitt til å varme selv innfrosne og innefrosne sjeler. Han har da også valgt å kalle den nye kvartetten med en betegnelse som betyr ‘det fremste’ eller ‘det ypperste’ – men også ‘det viktigste’. Bokstavelig talt fra latin, ‘å dra opp på fjellet’! Fra per ad montem, ‘gjennom (reisen) opp mot fjellet’. Eller utlagt på en annen måte, det er ikke det å være på fjellet som er det ypperste, det er reisen dit. Og det er det kvartetten hjelper oss med.
60 år gamle Will Calhoun har vi hørt før. Han spilte med Marcus Miller tidlig på 1990-tallet, og var med på Wayne Shorters High Life, utgitt i 1995. Santi Debriano er et mer velkjent navn, selv om jeg tror det er første gangen jeg får oppleve ham live. Han fyller 70 år i år, og platedebuterte som del av kvartetten til Archie Shepp i 1981. Det kan kanskje virke som han har foretrukket å spille med saksofonister, den lista er lang. Den starter med Shepp, fortsetter med Chico Freeman, Oliver Lake, Jim Pepper, George Adams, Sonny Fortune og David Murray. Men også pianister som Kirk Lightsey, Danilo Perez and Don Pullen har hatt ham i bandet. Og nå altså, Joe Lovano.
Jeg får lettere avsmak av bakgrunn som er helt utskrevne arrangementer. Det blir for bundet, for dødt. Det mangler den zest som vi elsker, når det bobler musikalsk både foran og bak «teppet». Men soliene til de tre melodiske instrumentbehandlerne holder høyt nivå. Særlig de to mest kjente med scenen i Oslo. Men også Debriano har noen passasjer som engasjerer, et strekk med bue gir meg noen klare assosiasjoner til bassistene Major Holley og Slam Stewart, men altså uten sangen.
Will Calhouns gimmick med en fastmontert cymbal med liljeformede utskjæringer fungerer ikke. Det er bare en klankete lyd, som hører hjemme et helt annet sted enn det musikalske landskapet vi beveger oss i. Resten av spillet hans er bra, men det blir aldri så interessert at jeg får lyst til å dykke ned i det. Men dykke ned i Lages og Lovanos linjer, det gjør jeg gjerne. Lovano er jo som sagt en melodiker, enten det nå er på tenorsaksofon, tarogato eller en (halvkrummet) rett saksofon (likner en stritch) som jeg tipper er en mezzo-sopran — et G-instrument, omtrent midtveis mellom en E♭-altsaksofon og en B♭-sopransaksofon.
Joe Lovano ser seg selv som en del av en lang tradisjon, og han er vel i dag en av de aller fremste fanebærerne av en saksofontradisjon som har røtter tilbake til Lester Youngs spill på 1930- og 1940-tallet, og videre fram til sin bortgang i mars 1959. Han understreker dette med noen av sine låtvalg. Vi får en nydelig versjon av Wayne Shorters hyllest til Billie Holiday, «Lady Day». Shorter spilte denne inn i mars 1965, kort tid etter å ha spilt inn Speak No Evil – og ikke lenge etter å ha blitt en del av Miles Davis’ andre store kvintett. Joe Lovano presenterer det som en stor hyllest til Lady Day og til Wayne Shorter.
I 2020 fylte Sonny Rollins 90 år, og Joe Lovano skrev en hyllest han kalte «Sonny 2020». Endelig plukker han opp og tar i bruk tarogatoen, med sin tørre treblåslyd. Instrumentet er jo en rekreasjon av et ungarsk folkeinstrument, som i moderne form visstnok har lite til felles med opphavet. Men en fyldig, vakker klang har den, i hvert fall i Joe Lovanos hender.
De fortsetter med John Coltranes «Brasilia». Skrivemåten på denne låta, som er gjort live på Village Vanguard-materialet fra november 1961, og i studio 17. mai[!] 1965, utgitt på John Coltrane Plays, forefinnes både med -s- og -z- i låtnavnet, men «Brasilia» er hovedversjonen som er brukt i The John Coltrane Reference.
Som ekstranummer får vi Ornette Colemans «Law Years», et strålende ordspill fra Science Fiction-albumet, innspilt i september 1971. Innledningsvis refererer Will Calhoun helt åpenbart til Ed Blackwells innledende trommespill, men det gjør vel bare savnet etter Charlie Hadens basspill enda større. Lovano legger inn et sitat mot slutten som jeg bare veit at jeg skulle ta, men jeg greier ikke å identifisere det. Sånn er det frustrerende nok noen ganger. Men flott er det.
Til siste må jeg berømme den medbrakte lydteknikeren, Vincent Rousseau fra Paris, som følger med på hele Europa-turneen. Vi blir presentert for et åpent og transparent lydbilde som gjør det lett å plukke opp både finere detaljer og de store linjene, uten å gå på bekostning på noe av det.
En kveld som har skapt minner som er til å varme seg på kalde kvelder utover vinteren. Minner som kan bidra til å lyse opp i mørket som trekker inn fra vest, … og øst.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Joe Lovano.
Julian Lage.
Santi Debriano.
Will Calhoun.
