HAGENFESTEN, TORSDAG 2. AUGUST 2018 – DAG 1: Vi slenger oss på sykkelen utenfor Fredriksbergs Herrgård, for her sykler man selvfølgelig, og triller ut til Hagen, en ansamling av noen småbruk, der lukta av jord, gras … og kål henger tungt langsetter Västerdalälvens sørlige bredder. Rödmålade stugor, gröna backar och alla generationer!
Jazzcamp 1974! Fristaden Christiania anno 1973. Minnene strømmer på. Blodet stiger. Vi er kommet hjem! Nå kan endelig festivalen begynne. Det som ble tre heidundrende dager med masser av god musikk, dikt, kunst, natur, og lassevis av godt humør og latter, begynte med en duo.
Førnesbrunen og den store forskjellen
Duoen Kovacs & Dyberg er et mangeårig, fritt orientert – og frittgående – samarbeid mellom saksofonisten Mia Dyberg og vokalisten Kamilla Kovacs (fra vokalensemblet IKI). Kovacs begynner å synge naturalistisk, med en nærmst en-tonig stemme langt framme i munnen, og Dyberg følger opp med en tørr, fåtonig tretone i saksofonen. Det hele blir nesten hypnotiserende sjamanistisk, før det går over i en fase med talelike gester fra begge to. Etter hvert får vi Dybergs «Quietness» i en medrivende versjon.
Et fascinerende samarbeid som i et lokale kalt Ladan, som også selvsagt er den gamle låven på småbruket, fører det lett til at musikken oppleves som å knytte an til områdets tusener av år gamle historie. Etter hvert blir energiforbruket som kreves for å sikre oppmerksomhet om de bittesmå detaljene og utviklingene i musikken så stort at jeg får nok. Jeg har ikke krefter mer.
I Stallet – ingen forklaring om dette lokalets betydning tør være nødvendig – er det tekstkunstneren Antoine Hummel som stiller seg opp. Ingen vet hva som skal skje her.
Han har på forhånd lovet å skrive en tekst som skal framføres spesielt for Hagenfesten i den performance-aktige og lekne formen han er kjent for. Men det som er klart, er at det blir et meningsfyllt innhold i denne leiken.
Poesiløs poesi. En leken framføring av en tekst rundt et tema – en problemstilling. Begrepet poesi kommer fra gresk, ποιέω/poieō – jeg skaper. Det jeg skaper er ποίησις/poíēsis – en komposisjon. Komposisjonen, skapelsen, det er poesien.
Og det er virkelig vakker poesi han skaper. En fabulering over det epistemologiske spørsmålet «What is the difference between a difference and no difference at all?». Tenk på den! Hva er det virkelig som utgjør en forskjell, mellom det ene og det andre? Er forskjellen virkelig betydningsfull? Gjør den — forskjellen — noen forskjell?
Det minner meg om det pragmatiske svaret til den amerikanske filosofen William James som uttalte at «there can be no differences that doesn’t make a difference»! For svaret avhenger jo kritisk av ditt valg av filosofisk posisjon. Er du pragmatiker, eller skeptiker, eller er du absoluttist?
Herlig tankevekkende, springende, underholdende og lærerikt! Kan det bli bedre?
I den samme stallen setter en time seinere Stine Brandin seg ned med sine instrumenter, ei flatfele og ei hardingfele. Hun er en svensk folkemusiker som også har et sterkt forhold til norsk folkemusikk – og særlig fra Setesdal, der hun nå er bosatt.
Hun påpeker at en av grunnene til at hun har latt seg fascinere av norsk folkemusikk, er at den – i motsetning til svensk folkemusikk – har en så sterk spellemannstradisjon. Ved siden av en rekke polskaer – først og fremst fra hennes egne områder mellom Leksand, Rättvik og Boda – får vi en versjon av lydarslåtten «Førnesbrunen» som Brantin har fra Setesdalsspillemannen Hallvard Bjørgum.
Førnesbrunen var hesten som etter sagnet døde ved Rauland kirke etter at den til sist hadde trukket også sin egen herre fra Møsstrondi den vinteren Svartedauden – Digerdöden – kom til dette området i Telemark. En gripende historie, og det hele var gripende fortalt av Brandin over strengene på hardingfela.
Slåtten er kjent i mange versjoner. Denne versjonen har jeg ikke hørt før – den avviker litt fra de versjonene som er kjent fra Telemark. Jeg må si jeg savnet noe lyden av Rauland kirkes klokker som klinger over de døde, og spesielt over minnet om Førnesbrunen, i denne versjonen.
Så endelig kommer torsdagens midnattskonsert! Dette er noe vi har gledet oss til. For å forklare det må vi gå noen år tilbake. Fra 2018 – og ikke fra 1974!
Dans og swing på låven
I 2012 skjedde det i følge programmet en fødsel ved Hagenfesten. I programmet for årets festival ble denne påståtte fødsel beskrevet slik:
«Under Hagenfesten 2012 hände det något mycket märkligt. Det var inte det att Hagen invaderades av högljudda, kärvänliga fransmän, detta fenomen hade pågått i flera år. Nä, det märkliga var att till skillnad från tidigare år, då dom kved ur sig toner/läten som fick lokalborna att skaka på huvudet, började [de nu] spela melodier och rytmer som det inte undgick att dansa skiten ur sig till. Umlaut Big Band var fött!»
Nå var ikke det helt korrekt, slik Pierre-Antoine Badaroux forklarte for oss. Store deler av bandet eksisterte allerede på det tidspunktet. Men Hagenfesten 2012 ga et viktig innspill til det som har blitt bandets sentrale karaktertrekk de neste årene. Uansett; i år er de tilbake her på Hagen og skulle gi tre konserter.
Den aller første konserten kommer denne natten. Ledet av saksofonisten Pierre-Antoine Badaroux har bandet i årene etter spilt storbandarrangementer fra 1920- og 1930-tallet av bl.a. Fletcher Henderson, Duke Ellington, Chick Webb, Benny Goodman m.fl. Og det gjør de til gagns i Ladan denne kvelden.
De spiller musikken som om det er det aller viktigste i hele verden, med et swing som skapte dansefeber ikke bare på Hagen i 2012, men også på et utall andre steder i Europa. Og i dag ble vi invadert igjen.
Denne første kvelden starter med en serie med låter som man kjenner fra Henderson-bandet. Sammenhengen er åpenbar. De slipper i disse dager ei ny plate, «The King of Bungle Bar – Umlaut Big Band plays Don Redman». Don Redman spilte i flere år i Fletcher Hendersons band, før han i 1931 etablerte sitt eget storband.
Det er dansefeber på Hagen i kveld. I Ladan spilte de opp til dans i to sett på til sammen nesten to timer. Det svingte så det var et spørsmål om låven i det hele tatt ville overleve. Gardsnissene – tomterna – kastet seg også ivrig inn i dansen. Og nå var det ikke polskor de slo til med, men stomp, quickstep. slowfox og blues.
Andre settet ble et mer standard utvalg av seinere swing-musikk, vi fikk kjente travere som bl.a. Ellington’s «Hot and Bothered», «Sweet Lorraine» og «Blue Skies». Glitrende. På «Sweet Lorraine» ga Romain Vuillemin en solo på sin lydrike og vakre Levin-gitar som satte fart i fotbladene.
Vi får i dette avsluttende settet også en glitrende versjon av Benny Carters «Scandal (in A-flat)», og når de avslutter konserten med velkjente «Tiger Rag», kan vi bare si: Deilig! For et band, for en musikk!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes (festivalåpning) / Heiko Purnhagen (øvrige bilder)
