VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 23. JANUAR 2025: Fribæggrnb! Fritt d’æ sløyt, æssæ! Akk’rat pass’skeivt! Vi’rru danse?
Tenk om Posten/Bring, PostNord og hele schmæla kunne hatt denne tilnærmingen til sin virksomhet. Det Bergenske hovedpostkontoret, General Post Office, er en hardtslående, akustisk kvartett som ikke redd for å kaste musikalske klisjéer og rytmisk fest opp i lufta, snu dem, endevende dem, for så å kaste dem rett i trynet på deg. Og du tar i mot med et stort, bredt smil.
Ja, selv noen wienerklassisistiske fraser får svetta litt i denne dansen. Men det lukter kjellerklubb, dampende, tett og heftig, lang vei. Her er det langt til adstadig polonese og hofflig og høflig dans i store, wienske slottssaler.
«GPO on the Move». Det skulle vært platelansering, men forsinket levering medfører at det kun er albumet fra 2020 som er til salgs, We the Post Office. Det kunne vært flere i salen, men det er mange nok til å skape en trivelig stemning. Og når musikerne er spellekåte og tilhørere lydhøre og villige, … nå, nå, vi snakker jo tross alt om et norsk publikum! Et publikum som ikke slipper seg helt løs, … men allikevel.
Isach Skeidsvoll på Steinway D! «River too Long». Om Skeidsvoll har blitt foret opp på dunderhonning vet jeg ikke, men vekslingen mellom det perkussive, det nesten lyriske, funky, bluesy beats og gospel er uimotståelig i sin overstrømmende livsglede. Fyrens spill er jo en veritabel vitamininnsprøyting helt aleine. Her trenges ikke noen C-vitaminer, maltekstrakt, eller alle de andre vidundermedisinene du måtte tro på.
Vi får «Blues in the Mail». Katta danser i lyset fra varmen. Selv jævelen i den nederste kjelleren danser med. Aksel Øvreås Røed er en fyr som tør å ta blues-saksofonens eksesser fra den gangen da, i bruk; vri på dem, invertere dem, leike med dem. Nå tar ikke Røed en ‘playin’ the bar’, han er jo en veloppdragen ung mann som kommer fra et møblert hjem. Men vi har visuell fantasi, vi kan jo lage oss bilder, dypt der inne i den oksipitale (fra latin occiput, ‘hodets bakside’), hjernelappen.
«I’m Homeless», men det er ikke vi. For her er vi hjemme. Du må gjerne kalle det guilty pleasures, men vi kaller det bare vakker musikk. Når det er gjort med kunnskap og en bevisst strategi, og ikke er klisjé- og sukkerfylte linjer som kun stryker medhårs, så tenner det gnister herfra og til evigheten.
«Town Hall Roof», rådhusets tak blir et dansegulv. I funky R’n’B skal det være et heftig driv der ned i bunnen. En svettende, pushende bass som slår inn i torsoens nedre regioner med saft og kraft. På hovedpostkontoret tror de ikke på x ganger forsterket el-bass – GPO er et akustisk band. Torkil Hjelle er solid på kontrabass, med et walking, sprinting, dancing 4-4-spill, som setter ekstreme deler av lemmer i heftig bevegelse.
Herman’s eremitter klaget på tilgangen til melk, GPO sier «No Post for Me» … today. Om Sigurd Steinkopf har gjort som Tommy og Robert Johnson, eller for den sakens skyld, vår egen blues-musiker, Myllarguten, han Torgeir, son te’ Augund, son av Torgeir, frå Kåsa på Akkerhaugen, vet jeg ikke. MEn det veit jeg, det er et trommespill som er stilriktig, timely. Det må være mulig å si i disse dager da bomba Eowyn gjør seg høy og mørk over Irland, England og Norskekysten, det skjer med heftige bomber som et fyrverkeri over Oslo sentrum. Dette er et bombastisk fyrverkeri som ikke skremmer en eneste hund, undulat eller annet husdyr, men som garantert ville fått stuegrisen opp av sofaen i pur glede.
«GPO Stomp» avslutter det hele. Det vil ta tid å få eggene, euforien og ekstremitetene til å roe seg etter dette!
It’s all rock&roll, baby! Ska’rru værra me’ mæ’ hjem?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Hovedbilde Johan Hauknes, øvrige bilder Pål Dypwik
Aksel Øvreås Røed.
Isach Skeidsvoll.
Torkil Hjelle.
Sigurd Steinkopf.
