Konserter

Silkeføre med Fåx Trått

FÅX TRÅTT, KAMPENJAZZ, . Søndag 25. januar

Ikke veit jeg hvilken valla, eller smurning, Kristoffer Kompen gikk på denne dagen. Men at det ga god glid på scenen i Cafeteateret er sikkert. Så overlater vi til doping-laboratoriene å avgjøre om Kompens Swix-variant er spesielt prestasjonsfremmende. Kristoffer Kompen hadde en superglid på Kampenjazz som ville gjort Petter Northug misunnelig.

Dette var Kristoffer Kompens kveld. Kompen har en kveld hvor vi danser one-trot, two-trot, fåx-trått. Vi kan drømme videre. Danse trått. Og det er deilig!

Men på Kampenjazz var det denne søndagen definitivt verken trått føre eller is i røbben. Her gled skia lett over tørr og fin nysnø, mens sola ble reflektert i myriader av snøkrystaller. Det var en slik søndag, disse vinter-søndagene vi drømmer så lenge om. Sola skinner, føret er vidunderlig, og det vi gleder oss mest til er å sitte i en eller annen hyttevegg – med en sterk og mørk kaffe i koppen – mens vi nyter opplevelsen av melkesyras vandringer i lårmuskulaturen som et vidunderlig minne om hva vi har vært gjennom. Og vi nyter smerten etterpå: Vi var der! Vi har hørt det!

Og vi var der, på Kristoffer Kompens kveld! Selv om det skjedde på tross av vårt ærede nasjonale NSB sine ytterste forsøk på å ødelegge denne søndagen for oss. Vi hadde vært gjennom en søndag som hadde gitt oss det beste – en strålende sol og et drømmeføre! Vi var lykkelige. Men det endte allikevel med en katastrofalt dårlig service på Kongsberg stasjon – en NSB-service som nesten ødela hele kvelden. Der står jeg, i tide, toget har ikke gått. Men konduktøren har låst døra! Sorry, signaliserer hun til meg, du er for sein! Og toget gikk – minutter seinere – uten meg.

Men – gode venner er umistelige. Slike som stiller opp uten å ha blitt spurt – helt umiddelbart. Uten dem ville denne anmeldelse aldri ha skjedd!

«Slapp av: Jeg kjører deg til Oslo»! Det er det de forteller oss. Kudos til slike venner!

Derfor rakk jeg det, på tross av NSBs anstrengelser. Jeg rakk debuten til et band som kaller seg «Fåx Trått», med Kristoffer Kompen som musikalsk leder. Og gjett om jeg er glad og takknemlig for det!

Kompen kjenner vi som en av de meget lovende unge norske, en av de unge som har en spesiell forkjærlighet for jazzmusikken som gjerne forbindes med swing-perioden. Hans siste plate var en gedigen tribute til Jack Teagarden. Men vi har også hørt ham i helt nye og moderne konstellasjoner – og veit derfor at han også til fulle behersker det moderne form- og tone-språket, like godt som det klassiske repertoaret. Kompen er en av de nye stemmene som har vist at trombonen overhodet ikke er død i moderne jazz.

Men Kristoffer Kompen har i seg så mye mer enn dette. Som del av sitt snart avsluttede master-prosjekt ved Norges Musikkhøgskole har han fordypet seg spesielt i jazzen på 1920-tallet, det som ofte karakteriseres som «the Jazz Age». I løpet av dette tiåret ble jazzen som musikalsk uttrykksform snudd opp ned. Den tok tusener av syvmilssteg vekk fra det populære utgangspunktet den hadde i Louisiana tiåret før. I løpet av dette tiåret ble jazzen uttrykt som en helt ny musikkform.

Men det reflekterer også noe av det som binder sammen jazzens forhistorie ett hundre år siden og den sekstetten som stiller seg opp på scenen i den gamle metodistkjerka på Grønland, som del av Kampenjazz’ vårprogram. Kristoffer Kompens prosjekt tar slik jeg ser det sitt første utgangspunkt i at det essensielle elementet ved den tidlige jazzen var den kollektive improvisasjonen.

På scenen stiller Kompen på trombone med unge norske jazzmusikere som Eyolf Dale på piano, med sitt Albatrosh-alter ego Andre Roligheten på sopran- og bariton-saksofon, Hans Hulbækmo på trommer, Trygve Fiske på bass, sammen med Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett. Med denne sekstetten er ingenting rett fram og opp. Musikerne snur de gode gamle jazzperlene fra 1920- og 1930-tallet på hodet, vrenger dem og setter dem sammen igjen på en ny måte –  og noen ganger spiller de dem streit.

Fra første tone i «Moonlight Serenade» er det klart at det blir en flott kveld i den gamle metodistkjerka. Derfra går det bare en vei – oppover. Som når Kompen løfter fram gamle låter som «Cheek to Cheek», hvor vi får et solobidrag fra Andre Roligheten på sopransaksofon som hører hjemme i jazzhistoria. Kompen fortsetter med Lil Hardins «My Heart» – som vel var det aller første opptaket som ble gjort av Louis Armstrongs Hot Five på deres første studiodate 12. november 1925. Med disse og Jelly Roll Morton’s «The Pearls» demonstrerer Kompen til fulle hvordan han har forstått den klassiske jazzhistorien og har evnet å gjøre den til sin helt egen historie.

Gjennom prosjektet evner ikke bare Kompen å løfte den klassiske kollektive improvisasjonen fra 1910- og 1920-tallet opp til vår egen tid. Samtidig demonstrerer han også til fulle hvor sterkt det harmoniske og melodiske rammeverket i denne tradisjonens musikk er. Og hvor sterke verktøy det fortsatt kan være for kunstnerisk utvikling av et improvisatorisk ensemble-uttrykk.  Det er åpenbart at etablerte musikere som Roligheten, Dale, Nymo og Hulbækmo finner seg vel til rette og trives i det kompositoriske rammeverket Kompen skaper.

Kompens totale rekomposisjon av klassiske «It don’t mean a thing» – eller som rekomposisjonen tituleres av Kompen selv «I don’t mean a thing» – er en nytelse i sitt avmålte, rolige tempo på 70 bpm. Kompen bidrar videre med en versjon av «Caravan» som Ellington ville ha elsket fra første til siste tone.

Avslutningsvis får vi først en presentasjon av George Gershwins «Summertime» hvor Eyolf Dale demonstrerer helt nye sider av denne jazzstandarden, før bandet avslutter med «I ain’t got nobody», opprinnelig fra 1915, men kanskje mest kjent gjennom Bessie Smiths versjon fra 1925.

Kristoffer Kompen demonstrerer gjennom denne sekstetten ikke bare at han som del av sitt masterprosjekt evner å nyskape jazztradisjonen. Med sine medmusikanter evner han å vise til fulle at den «tradisjonelle» jazzen fortsatt har potensiale til å levere helt nye ting. At den såkalte «tradjazzen» fortsatt har mulighet til å være «avantgarde», selv ett hundre år seinere.

Gjennom dette prosjektet løfter Kristoffer Kompen fram styrken og mulighetene i en musikk som ellers oppfattes som «drøvtygd», og gjennom det skaper rom for helt nye muligheter. Bandet utnytter dette til fulle, og gjennom Kompens kompositoriske grep evner det å gjøre den gamle musikken levende, spennende og moderne.

Som anmelder må det være lov å si en ting: Kjære klubber, kjære festivaler, kjære plateselskap! La ikke dette være eneste gang jeg hørte dette prosjektet! Hyr bandet – fort som f..n. Du vil ikke angre! Kompen gjorde opptak av konserten, så til alle festivalsjefer og klubbeiere: Lån øre til demoen når den havner på bordet ditt og rydd plass i programmet.

Dette er et prosjekt som ikke bare vil skape suksess som et norsk prosjekt. Dette er et prosjekt som har potensiale til å åpne øyne og ører over hele verden.

Jeg var der – den gangen prosjektet debuterte! Og jeg vil være der neste gang. Med samme smurningen under skiene.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Käthe Øien