VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 12. FEBRUAR 2025: En kveld med de unge og meget lovende talentene. Denne onsdagen valgte jeg meg siste konsert av to på Nasjonal jazzscene, og dermed avslutningen på årets turné med elevene på jazzlinja på Sund folkehøgskole. Tjue unge musikere rundt 20 år på scenen, på begynnelsen av karrierer som vil strekke seg mange tiår inn i framtida. For det er overhodet ikke noen tvil: Her er det talenter som kommer til å sette spor etter seg framover de neste tre-fire tiårene.
Det gror svært godt i norsk jazz, det har vi visst lenge. Det utfolder seg på en rekke små og store scener, spesielt i de byene der det er institusjoner med videregående og høyere utdanning på linjer for improvisert og andre samtidsmusikalske uttrykksformer. At det også er mange dyktige og aspirerende utøvere av slik musikk i alderen mellom 15 og 20 år vet vi også. Men det er lite som aksentuerer dette bedre enn den årlige turneen til jazzlinja på Sund folkehøgskole. Det er ingen tvil om at Sund i Røra, rett sør for Inderøya, har sikret seg posisjonen som den viktigste inngangsporten til høyere jazzutdanning i Norge.
I år er det tjue studenter på linja der som nå viser seg her fram med eminent spill. For jeg er imponert. Konserten de har kalt «Sunderknust» skal være et dypdykk i sorgen som emosjonelt fenomen. De spør seg: «Hva er sorg, og hvem er vi i møte med følelsen? Er den lineær, flytende, eller kanskje begge deler samtidig? Vi prøver å finne ut av akkurat dette. Musikken utforsker de ulike stadiene av sorg: benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Vi vil bryte gjennom overflaten, og dykke dypt inn i havet av følelser. Vi vil spille mennesket. Alene, og sammen, er vi SUNDERKNUST».
De gjør det i en mengde nyskrevet musikk, og med egne tekster. En droneaktig ramme setter dagsorden, et fokus som umiddelbart fokuserer lyttingen. Marte Brænden Sand resiterer den innlendende tekstn: «I create my own empire/Consisting of unavoidable space/The torment must never expire!/ …», før alle tre vokalistene resiterer linjer som ender med et repeterende, langsomt crescendo, ||: Touch my heart [n x cresc.] :||».
Tjue unge musikere: La oss ta dem fra venstre mot høyre på scenen: Birk Arvola på piano, Johannes Halvorsrud på el-piano og synth, Runar Chang Nordgård på kontrabass og perkusjon [cuica], Oscar Devold på el-bass og Erlend Kongshaug på kontrabass og el-bass. Bak de tre bassistene og videre, Lina Vindenes på vibrafon, Ole Kolbjørn Andreassen Koppang og Oliva Sofia Halle på trompeter, samt Simon Simonsen Melaas og Tobias Olai Stålaker på tenorsaksofon og Kristian Stokke på altsaksofon. Foran på scenen, tre trommeslagere; Ingebrigt Torheim til venstre, Bror Meyer i midten og Trym Norum Graven til venstre. Rett til venstre for disse, tre gitarister, Martin Ose Pettersen, Petter Lerdalen og Eirik Holtan Bøckman. Og ytterst til høyre, bak, de tre vokalistene, nevnte Marte Brænden Sand, Aurora Maria Mulvik Skomsvoll og Eivor Sinding-Vetlesen.
Minst like mye som av tematikken, er jeg allikevel mest imponert over gjennomføringen. Det ble en strålende designet konsert, der hele programmet hang sammen på en flott måte. Ordspillet Sunderknust» handler altså om musikkens mysteriske og uforklarlige evne til å skape rom for det vonde møtet med sorg, med savn, med de vanskelige tingene som gjør at vi stiller grunnleggende spørsmål ved meningen med tilværelsen. Musikken skaper et annet rom for å snakke om, forstå og forholde seg til sorg. Men også til skape rom av glede midt i sorgen.
Temaet var vel ikke alltid like framtredende og synlig i all musikken. Det ble kanskje til tider overskygget av den andre og skjulte agendaen, at de tjue musikerne også skulle få rom til å vise seg fram som solister, og som komponister. Og der kommer poenget der jeg virkelig lar meg imponere: Temaene, og ikke minst, arrangementene, er herlig dansende, svingende. Ja, vi kan kjenne igjen noen inspirasjoner og harmoniske bakgrunner, men dette er strålende musikk.
Det er bare å ønske disse tjue ungdommene, de unge musikerne, lykke til videre på ferden. For alle oss andre er det bare å glede oss til framtida.
Tekst og foto: Johan Hauknes
